Debatt

Kort sagt onsdag 7. august

  • Debattredaksjonen

Private lån til offentlige museer. Ruspolitikk. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Private lån og museumsetikk

Lambda, det såkalte «Munchmuseet» – nå fulgt av Nasjonalmuseet – skal avsette til dels rikelig utstillingsplass til private samlinger av samtidskunst på tiårskontrakt. Et paradoks er at begge nybyggene reises for offentlige midler, fordi de gamle angivelig både var kondemnable og for små til museenes egne samlinger.

Lån av fasjonabel utstillingsplass gir verdiøkning etter kontraktens utløp. Det gjør denne type praksis museumsetisk sett følsomt. Et eksempel fra en by som ikke har noe desperat behov for «å bli satt på kartet», slik Oslo angivelig har, kunne nevnes for perspektivets skyld:

For noen år siden var jeg med på å identifisere et maleri i privateie av Ambrogio Lorenzetti (død 1348) – Sienas parallell til Giotto i Firenze. Maleriet er en del av hans altertavle fra 1342 for Domkirken i Siena. Sentraltavlen befinner seg i Firenzes Uffizi-galleri og er blant kunstnerens hovedverk ved siden av hans fresker av «Det gode og dårlige styre» i Sienas rådhus. Altså et viktig nytt funn av et betydelig verk fra overgangsperioden til det moderne europeiske maleri.

Vårt forslag om lån til en midlertidig rekonstruksjon i Uffizi ble prinsipielt avslått, fordi bildet var i privat eie. Galleriet ville ikke, med referanse til ICOMs etiske regelverk, bidra som katalysator til dets markedsverdi (bildet ble senere solgt gjennom Sotheby’s i New York). Den lærde verden er klar over rekonstruksjonen, så noe tap for kunsthistorien var avslaget ikke. Men eksempelet viser de velkjente realiteter ved private lån til kjente offentlige museer.

Erling S. Skaug, professor emeritus, Universitetet i Oslo


Et urimelig og ubegrunnet innlegg

Vi – to av seks foreldre og pårørende - vil gjerne presentere oss for Marte Yri Evensen, lederen av det kristne fellesskapet av rustiltak, Stiftelsen Kraft. Ifølge Evensen sender vi ukloke signaler om cannabissalg til de unge. I tillegg henger vi oss på «trenden» til noen brukerorganisasjoner. Påstandene står å lese i Evensens kommentar i Aftenposten 1. august, som svar på vårt innlegg 19. juli.

I likhet med titusener andre foreldre har vi imidlertid sett de alvorlige konsekvensene av forbudet. Selv om Evensen ikke vil forholde seg til de negative sidene et forbud gir, vet vi at et forbud hverken er et nøytralt tiltak eller et tiltak med bare positive sider. Den ene av oss mistet en ung sønn i selvmord etter fornedrelsen og skammen som oppsto da han ble fratatt førerkortet han nettopp hadde klart å ta, etter å ha innrømmet bruk av cannabis et halvt år tidligere.

Den andre kjemper en kamp mot et system preget av dårlige holdninger, mye moralisme og inkompetanse om bakenforliggende årsaker til rus, i håp om at datteren skal få et verdig liv. Vi lar oss derfor ikke skremme av Yris forsøk på umyndiggjøring. Å snakke noe eller noen ned, være seg andre foreldre eller alternative rusmidler til alkohol, har ingen effekt når det er urimelig og ubegrunnet, slik Yris innlegg er.

Ane Ramm og Knut Røneid


Karakterbasert inntak er rimelig og forutsigbart

Aftenposten spør i sin leder 2. august «Hvor fornuftig er det egentlig å skille mellom søkere med 6 i snitt og søkere med 6,1?» for å komme inn på landets mest populære studier. Men hvor fornuftig er egentlig alternativet, bestående av kostbare prosesser med intervjuer og motivasjonsbrev?

Ved å gå over til et system der utvelgelsesprosessen ikke lenger er forhåndsbestemt og transparent, vil skoleadministrasjonen (bevisst eller ubevisst) vektlegge forhold som definitivt ikke hører hjemme i et moderne utdanningsmaskineri. Grelle eksempler USA inkluderer blant annet:

Ressurssterk ungdom som får sine foreldre eller ansatte de leder, til å skrive barnas motivasjonsbrev: Ungdom som spiller på, eller spinner opp, sterke historier for å sikre seg tilhørernes empati og ulovlig diskriminering basert på kjønn, herkomst og religion.

Grensen må uansett settes – så hvorfor ikke gi plassen på rimelig, rettferdig og forutsigbar måte til den som gir det lille ekstra på skolen?

Vetle Dahl Gundersen, siviløkonom fra NHH


Meningsløs ECT-debatt

Systematisk forskning publisert de siste 25 årene viser at elektrokonvulsiv behandling (ECT) har effekt og sjelden gir alvorlige bivirkninger. Derfor står det i behandlingsretningslinjene til det britiske National Institute for Health and Care Excellence (NICE, april 2018) at ECT kan brukes for «akutte alvorlige livstruende depresjoner hvor man må oppnå rask symptombedring eller hvor andre behandlingsmetoder ikke har vært effektive». Den samme konklusjonen har det amerikanske Food and Drug Administration i USA trukket (juni 2019).

Som «bevis» på at disse anbefalingene er feilaktige og at ECT er kvakksalveri, henviser Kirkevik og Tranøy 1. august til en artikkel fra 1977 som gjengir anekdoter om ECTs skadevirkninger rapportert i 1940–1959 samt en usystematisk sammenrasking av artikler publisert for mer enn 30 år siden som visstnok også skal vise at ECT ikke har effekt, men kun bivirkninger. En videre debatt basert på påstander fremsatt i gamle anekdoter og synsing uten støtte i systematisk forskning fra de siste 25 årene, er ikke meningsfull.

Ulrik Fredrik Malt, professor i psykiatri og leder, Norsk psykiatrisk forening


  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Billedkunst
  2. Innkjøpsordning
  3. Kunst
  4. Kulturpolitikk
  5. Rusbehandling
  6. Cannabis
  7. Vindkraft

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Kort sagt, fredag 12. juli

  2. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 1. august

  3. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 12. februar

  4. DEBATT

    Kort sagt fredag 9. august

  5. DEBATT

    Ingen grunn til å tvile på vind- og solkraft

  6. DEBATT

    Prøveboring: Først var det Lofoten. Nå er det Trænarevet. Stans!