Debatt

Libya ble en rent sinnelagsetisk operasjon, som etterlot seg kaos | Helge Lurås

  • Helge Lurås

NATOs intervensjon i Libya var på mange måter en krampetrekning i epoken av «humanitære intervensjoner», skriver Helge Lurås- Her har et norsk F-16 landet på Kreta etter for første gang å ha brukt våpen i Operasjon Odyssey Dawn i Libya. Foto: Lars Magne Hovtun/Forsvaret

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Norges deltagelse i Libya i 2011 hadde et forløp og en kontekst. Som i andre humanitære operasjoner siden 1990-tallet spilte urealistiske forventninger en stor rolle, og mange i mediene og blant politikerne lot aktivisme slå ihjel kjølig analyse og appell til egeninteresse.

NATOs intervensjon i Libya var på mange måter en krampetrekning i epoken av «humanitære intervensjoner».

Helge Lurås. Foto: SISA

Sentralt lå troen på demokratiets universelle applikasjon. Venstre— og høyresiden samt bistands- og forsvarsmiljøene fikk en felles sak i disse engasjementene. De militære slo ihjel de onde (diktatorene), mens bistandsfolkene rykket inn og tok vare på de gjenværende gode (befolkningene). NATO fikk sårt tiltrengte oppgaver etter den kalde krigen.Luften hadde imidlertid gått ut av den intervenerende ballongen allerede før den arabiske våren. Spesielt motbøren man opplevde i Irak og Afghanistan undergravde optimismen rundt stemmeseddeldemokratiets evne til å skape harmoni og stabilitet.

Det ble i økende grad forstått at militære intervensjoner i beste fall krevde tiår med innsats og hundretusener av soldater. I 2011 var allerede uttrekningene i Irak og Afghanistan i gang. Mismotet var forsterket av finanskrisen fra 2008.

Sinnelagsetikk

I Libya gjorde man bare halvparten av det man tidligere hadde sett som intervensjonenes mal.

Man endte opp med å styrte diktatoren, men unnlot å sende fredsbevarende styrker .

Dermed var det heller ikke mulig å igangsette bistandsarbeidet eller den politisk-diplomatiske dimensjonen, som i Bosnia, Kosovo, Afghanistan og Irak.

Libya ble en rent sinnelagsetisk operasjon, som forutsigbart nok etterlot seg kaos. Noen av oss advarte mot dette da operasjonen tok til.

Men den politiske debatten på norsk side var ikke så endimensjonal som Terje Tvedt vil ha det til. Det er riktig at mange medier lot propaganda gå for nyheter og at vi var vitne til en klassisk prosess av demonisering.

Men utenriksminister Jonas Gahr Støre inntok og argumenterte for en avventende og skeptisk posisjon til militær intervensjon i Libya helt til dagen før Sikkerhetsrådet vedtok FN-resolusjon 1973. Argumentasjonen hans var en klar dreining fra den idealismen og optimismen som noen få år tidligere gjennomsyret den tverrpolitiske elitens argumentasjon til støtte for innsatsen i Afghanistan.

Det virket som om realisme hadde tatt bolig i Arbeiderpartiets fremste utenrikspolitikere. Det var opposisjonen, ledet av Erna Solberg, Siv Jensen og Trine Skei Grande, som satte seg på den høye moralske hest og drev frem argumentene for intervensjon i Libya på Stortinget 16. mars 2011.

Gryende realisme

Kuvendingen i regjeringen kom etter at FN vedtok intervensjon 17. mars, og må fortolkes på bakgrunn av den tvil som også fantes i USA. Debatten endte med seier til idealistene, representert i hovedsak av de tre høyt plasserte tjenestekvinnene Hillary Clinton, Susan Rice og Samantha Power.

De som i Norge ble overrasket av Obamas endelige beslutning om å støtte intervensjon, kan unnskyldes for å ha lagt for mye vekt på forsvarsminister Robert Gates uttalelser fra 25. februar om at de som tok til orde for en større landoperasjon etter krigene i Irak og Afghanistan, burde få «hodet undersøkt». Gates realpolitiske linje tapte til slutt diskusjonene i Washington, og Libya-krigen var et faktum.

Det kan sikkert ikke skade å granske den norske beslutningsprosessen i 2011. Statsminister Jens Stoltenberg synes å ha tatt en usedvanlig aktiv rolle i det som ble en utypisk omfattende militær deltagelse fra norsk side. Hva skyldtes egentlig det?

Men en granskning vil neppe gi mening om man ikke ser på det ideologiske bakteppet og den historiske opptakten til intervensjonen i Libya.

Vi her i Vesten må gå dypt i oss selv og vårt tankeunivers for å forstå hvordan vi gjentatte ganger kunne finne på å styrte diktatorer og «innføre demokrati» der grunnen var særdeles dårlig beredt.

I dag ser vi noen av konsekvensene på våre egne dørterskler.

Få også med deg disse innleggene:

Rune Ottosen og Tore Slaatta:

Les også

Med få unntak ga dagspressen på lederplass støtte til bombingen og var med på å lukke debatten

Bård Vegar Solhjell :

Les også

La oss bruke debatten om norsk deltaking i Libya til å endre norsk utanrikspolitisk praksis

Jonas Gahr Støre:

Les også

Ante vi hva vi gjorde da vi sendte F-16-fly til Libya?  

Terje Tvedt:

  1. Les også

    Den politiske eliten ante ikke hva de gjorde da de gikk inn for å sende F-16-fly til Libya

Les mer om

  1. Debatt
  2. Libya

Relevante artikler

  1. NORGE

    Libya-rapporten: Norske myndigheter manglet kunnskap om situasjonen

  2. VERDEN

    I dag kommer granskningsrapporten om Norges bombing av Libya

  3. DEBATT

    Offiser og samfunnsforsker etter Afghanistan: «Vi beveger oss inn i håpløshetens tid»

  4. KOMMENTAR

    USA var fornøyd med innsatsen Norge kunne yte i Libya. Da er det levelig med kritikk fra et utvalg.

  5. NORGE

    Norge slapp nesten 600 bomber over Libya i 2011 – nå skal innsatsen granskes

  6. KRONIKK

    Fra falske nyheter til folkemord. Disse fem spørsmålene må besvares før Norge kan legge Libya-krigen bak seg