Hvordan få et åpnere barnevern? | Elisabeth Gording Stang

Med anonymisering og samtykke fra partene bør journalister kunne få opplysninger og innsyn i barnevernssaker.

Pressens Offentlighetsutvalg arrangerte nylig et dialogmøte for å få til mer åpenhet i barnevernet. Ett av fem punkter på journalistenes ønskeliste er at det utarbeides enkel informasjon om når og hvordan ansatte i barnevernstjenesten kan uttale seg om enkeltsaker. Dette er et godt forslag.

Hvorfor opplever journalister å møte «en mur av taushet»?

Det handler ikke bare om taushetsplikt. Ansatte i barnevernstjenesten kan ofte være usikre på hva de kan si til mediene og bli engstelige når journalister ringer.

• Elisabeth Gording Stang har også skrevet om barnevernets opplysninsplikt: Opplysningsplikten går alltid foran taushetsplikten

Noen har negative erfaringer når saker har vært medieomtalt tidligere og ønsker ikke å bidra til mer «støy». Andre har erfart at grove trusler og netthets kan blomstre opp i kjølvannet av en mediesak.

Likevel er det mange barnevernsansatte der ute som ser behovet for mer åpenhet i barnevernet og ønsker å bidra til dette. De vet bare ikke helt hvordan. Her er noen holdepunkter:

Samtykke opphever taushetsplikten

Parter i en barnevernssak er foreldre med foreldreansvar og barn over 15 år. De kan løse den ansatte fra taushetsplikten ved å samtykke.

Skal det gis opplysninger om flere av partene, må alle samtykke. Da kan ansatte i barnevernstjenesten formidle og gi innsyn i de opplysningene som omfattes av samtykket.

Hensynet til barnet

Selv om samtykke foreligger, bør den ansatte vurdere om hensynet til barnet taler mot å gi opplysningene videre. Viktig her er om saken fremstilles anonymisert.

Foreldre kan ha en sterk interesse i å få belyst saken i åpen form, mens barnet kan ha behov for beskyttelse. Barnets alder, sakens art og om det er barnet selv som har kontaktet mediene, har også betydning.

Anonymisering

Anonymisering fritar ikke den ansatte fra taushetsplikt vis-à-vis journalisten, men gjør at hensynet til barnet sjeldnere står i veien for publisering når samtykke foreligger. Anonymisering innebærer at barnet og foreldrene ikke kan gjenkjennes.

Hva som skal til her, bør klargjøres i forkant mellom journalist, barnevernsansatt og sakens parter. Også saksbehandleren kan ha behov for anonymisering på grunn av risiko for trusler.

Med samtykke og anonymisering bør journalisten kunne få opplysninger og innsyn.

Opplysninger offentliggjort av parten

Har foreldrene selv gått ut med personopplysninger, er disse opplysningene ikke lenger taushetsbelagte og kan kommenteres.

Er det kjent hva slags vedtak som er truffet, kan man for eksempel si noe om vilkårene for slike vedtak, hva slags situasjoner som rammes av bestemmelsen og om saksbehandlingen i slike saker. Nye personopplysninger kan ikke gis uten samtykke.

Helst unngå «ingen kommentar»

Avslag om å kommentere bidrar bare til å befeste bildet av barnevernet som lukket.

Opplys om det hvis man har bedt om samtykke, men ikke fått det. Si at man gjerne forteller om hvordan man jobber, om utfordringer og dilemmaer i barnevernstjenestens hverdag. Om barnevernets verdigrunnlag og grunnprinsipper. Om barns menneskerettigheter.

Prøv å slå et hull i muren av taushet. Det kan bidra til mer åpenhet og økt tillit til barnevernet.

Twitter: @ElisabethStang

Interessert i å lese flere saker om barnevernet? Her er et par artikler:

• Bekymret for et barn? Dette skjer hvis du kontakter barnevernet
• Reglene om taushetsplikt skal oppklares: Men de skal kke endres med det første

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.