Tillit til rettsstaten, ikke til at staten har rett
Nav-skandalen kan tyde på at vi jurister av og til leser «rettsstat» feil. Vi legger for lite vekt på rett, og for mye på stat.
Granskningsrapporten «Blindsonen» er tøff lesning for alle som tror på rettsstat og rettssikkerhet – og for alle jurister. Hvordan kunne hele den trygde- og strafferettslige verdikjeden ta så feil i så mange saker over så mange år?
Hvordan kunne noe så grunnleggende som en av EØS-avtalens fire friheter passere under den juridiske radaren hos tungt skolerte profesjoner – og så mange dyktige enkeltmennesker? Ikke bare Nav og departement, men også domstolene, påtalemyndigheten og advokatene sviktet de menneskene som her ble utsatt for alvorlige justisfeil.
Tillit til staten
Dette får oss til å tenke at det også er noe i den norske juridiske tradisjon og rolleforståelse som har ført dyktige fagjurister inn i den blindsonen som granskingsrapporten henter sitt navn fra.
Blindsonen består kanskje ikke bare av juridiske profesjoners forhold til EØS, men handler også om vår rolleforståelse og vårt forhold til staten. Har tilliten til staten vokst seg for stor, også blant jurister?
Det engelskspråklige begrepet «rule of law» beskriver at staten kun kan styre gjennom allmenngyldige lover – som heller ikke staten er hevet over. «Rettsstat» er vårt norskspråklige synonym, og det skaper helt andre assosiasjoner. Man kan forledes til å tro at rettsstaten er en kvalitet ved staten, og ikke dens begrensning og motmakt.
Som individer kan vi ha tillit til staten, men jurister skal ikke ha det på jobb. På jobb skal dommeres, advokaters og andre juristers tillit rettes ene og alene mot rettskildene og rettssikkerhetsprinsippene – som legalitetsprinsippet, kontradiksjonsprinsippet og uskyldspresumpsjonen.
Motoren i rettsstaten
Vi vil oppsummere denne refleksjonen med en betraktning fra vår forrige riksadvokat, Tor-Aksel Busch.
Under et av Advokatforeningens arrangementer sa han at han hadde hatt mange tøffe møter med advokater i retten, der de argumenterte knallhardt for hvert sitt syn på skyld og straff, men at han aldri hadde tenkt at han og advokatene sto mot hverandre i domstolen. Tvert imot, sa han, jo mer innbitt de argumenterte mot hverandre, desto mer effektivt kjempet de på samme side. På rettsstatens side.
Det som kan høres ut som et banalt poeng, representerer en viktig innsikt: Kontradiksjon er motoren i rettsstaten.
Jo flere argumenter og innfallsvinkler som bringes frem i retten, desto bedre virker rettsstaten. Jo flere steiner som blir snudd for å finne hvert tenkelig argument rundt skyld og straff, desto bedre virker den. Jo mindre tillit man har til de påstander som fremmes av motparten, slik at man leter med lys og lykte etter feil og mangler i dem, desto bedre virker den.
I en god rettsstat kan man aldri tenke at staten har rett, men lete etter enhver mulighet for at staten tar feil. Slik den gjorde i Nav-sakene.
