Psykiatrierklæringer på avveie | Pål Grøndahl
Vi risikerer at de vi observerer, ikke lenger vil snakke med oss sakkyndige.
Drap og seksuallovbrudd er godt mediestoff, og noen store rettssaker dekkes på sensasjonspreget vis fra minutt til minutt. Spesielt «spennende» blir det i saker hvor den tiltalte har vært rettspsykiatrisk observert.
Noen ganger synes den kritiske sansen å fordufte, og avisene klarer å få tak i de rettspsykiatriske erklæringene med svært personlige opplysninger om den tiltaltes liv, psykiske helse og tilregnelighet.
Sensitive og private opplysninger
Lekkasjer er ikke noe nytt.
Den ene erklæringen om Arnfinn Nesset, som ble dømt for flere drap på sykehjemmet han arbeidet, ble slått opp av VG på førstesiden.
I den såkalte «Lommemannsaken» ble også erklæringen lekket, i likhet med i saken mot massedrapsmannen Anders Behring Breivik, hvor VG la ut størstedelen av den første erklæringen på sine sider. Det tok heller ikke lang tid før den rettspsykiatriske erklæringen om Philip Manshaus befant seg i ulike mediehus.
Forsvarer Unni Fries: – Philip Manshaus skal selvfølgelig få snakke om sin ideologi og sitt tankegods
Advokat Unni Fries, som forsvarte den draps- og terrortiltalte Philip Manhaus, formulerte det presist i A-magasinet 8. mai: Sakkyndigrapporten er et rettslig dokument som inneholder sensitive og private opplysninger om en tiltalt.
Hun anså det som forkastelig at slike erklæringer til stadig lekkes til mediene.
Rettssikkerheten
Det er bekymringsfullt hvis det blir rutine i at slike erklæringer blir allemannseie. Da risikerer vi at de vi observerer, ikke lenger vil snakke med oss sakkyndige. Det kan igjen gå ut over den enkeltes rettssikkerhet.
Hele poenget med slike psykiatriske undersøkelser er å bistå retten i å vurdere om en person har skyldevne eller ikke. Om tiltalte nekter å snakke med oss sakkyndige av frykt for lekkasjer, kan det i verste fall lede til justisfeil.
Spørsmålet er om det finnes muligheter for å begrense risikoen for slike lekkasjer, og om rutinene for overlevering av slike erklæringer bør endres.
Samtidig bør mediene ta en debatt om de etiske sidene ved å publisere slike sensitive opplysninger om enkeltmennesker. Slik selvransakelse har jeg ikke sett mye til i den ellers så kritiske pressen.
