Märtha Louise åpner samfunnet, og det bør vi takke henne for | Henrik Thune

Jeg tror ikke det er prinsessetittelen det handler om. Jeg tror det er denne forunderlige sjamanen og utvidelsen av normalitetens kampsoner som gnisser i oss igjen.

Først vil jeg bare understreke: Jeg er ikke noen fan av New age, og krystaller og sjel kan gjøre meg litt klam. Og jeg vet ikke engang om jeg er noe særlig til monarkist.

Men så er likevel påstanden denne, og jeg skal prøve å si det enkelt: Det Märtha Louise gjør nå, er akkurat det samme hun har drevet med i mer enn 20 år. Og hva er det? Jo, å hjelpe til med å åpne opp Norge og gjøre samfunnet romsligere og mer aksepterende.

Jeg tror det er mange som ser det som meg. Mer enn noe, så er det akkurat dette som fortsatt gjør det norske kongehuset relevant:

At prinser gifter seg med alenemødre, at konger fortsatt tar trikken, og at prinsesser helt åpent føler på smerte og åndelige lengsler på akkurat den samme menneskelige måten alle av og til gjør.

Moralsk frigjøring

Det er klart det er fort gjort å glemme, ikke minst for unge journalister som knapt husker oppstandelsen da Märtha Louise ville tjene penger på å massere fremmede kropper, som fysioterapeut.

Fremveksten av dagens ganske åpne Norge har alltid konkurrert mot samfunnsmoral. Og kongehuset har betydning fordi det har spilt en rolle i denne norske moralske frigjøringen.

Selv husker jeg for eksempel Märtha Louise fra tidlig på 80-tallet. Hun gikk på Kristelig Gymnasium (KG) et par steinkast unna skolen jeg gikk på. Den gangen var hun som prinsesser i Europa flest. Alle vennene var fra Oslo vest, det var pannebånd og sportsbiler, og festene tilhørte rokokkoballets ekstremt lukkede krets.

Fra KG til Ari Behn og engler

Men så begynte hun altså med fysioterapi. Så var det rosenterapi. Så var det Ari Behn og alt bråket. Så var det engler. Så ble det skilsmisse. Og nå er det han som kaller seg sjaman, og eksperimenterer med kjønnsidentitet og ånd.

Og i hver sving er hun blitt møtt med akkurat den samme øyeblikkelige skepsisen. Nei, nei, vi har ingenting imot hva hun tror på, eller den hun er eller hva du gjør. Men prinsessetittelen – hun må ikke misbruke den.

Alvorlig talt: At hun tjener noen kroner på tittelen sin og noen foredrag? Hva er nå egentlig forskjellen på «prinsessen og sjamanen» og den gangen hun tjente penger på å være «eventyrprinsessen»?

Men jeg tror altså ikke det er prinsessetittelen det handler om. Jeg tror det er denne forunderlige sjamanen og utvidelsen av normalitetens kampsoner som gnisser i oss igjen.

Hun bryter normer

Det Märtha Louise gjør nå, og alltid har gjort, er viktigere enn å klippe røde bånd og stenge seg inne på overklassefester. Hun bryter normer og utvider andre. Vi bør takke henne. For alt hun våger å stå for. Og vi bør takke moren og faren hennes som gir henne lov til å være seg selv.

Jeg tror ikke det finnes noen bedre definisjon av folkemonarkiet som bærebjelken for den norske statsforfatningen enn akkurat det Kongehuset har drevet på med i årevis.

Men det klart det gjør litt vondt. Det gjør alltid vondt når knopper brister. Normutvidelse i samfunnet er ikke noe teselskap. Normutvikling er samfunnskonfliktenes aller innerste bestanddel, tvers gjennom historien.

Den etter hvert legendariske samfunnsforskeren Francis Fukuyama har for lengst vist at normer er en del av vår biologi, de henger fast i synapser som gjør vondt å bryte opp. Derfor ble folk sinte på Pablo Picassos kubisme. Derfor reagerte folk på Sonjas familiebakgrunn og Ari Behns skikkelse. Og derfor trenger vi en prinsesse som ingen kan målbinde.

Det er dette som skjer nå. Og om ikke annet må hun få beholde prinsessetittelen i ren takknemlighet for rommet hun har åpnet.

Henrik Thune er direktør ved NOREF Senter for Internasjonal Konfliktløsning, men skriver her som privatperson.

• Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter