Debatt

Troen på en ny fremtid

  • Kvinneaktivist
  • Forf>iransk Skribent
  • <forf>leila Simaee <

EN ASYLSØKERS HISTORIE. Jeg heter Leila, og kommer fra Iran. Det jeg har opplevd i løpet av mine åtte måneder i Norge, gjør meg imponert.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Fortellingen om et liv. Dette er en liten fortelling om livet mitt, det tidligere i Iran og det nåværende her i Norge. Dette er min historie. Jeg tror den kan ha noe å lære andre om blant annet det ulike synet på enkeltindivider og menneskeverd. Jeg har vært i Norge i åtte måneder og bor på et asylmottak utenfor Tønsberg. Etter at jeg kom hit, har jeg fått litt færre bekymringer enn jeg hadde med meg i bagasjen.Bekymringenes årsak er for det første at jeg er kvinne, og for det andre at jeg er fra Midtøsten. I dag kan jeg se tilbake og tenke på mitt tidligere liv i Iran med en ny innsikt.

Koranen for lykke.

I barndommen ble vi barna befalt å lese Koranen på arabisk, som ikke var vårt morsmål. Lærerne hvisket til oss at lærdommen fra den hellige boken var viktig for menneskets lykke. Jenter og gutter ble imidlertid behandlet veldig ulikt. Jeg husker hvordan mine bevegelser og frihet skulle begrenses, til og med i leken.Andre klare minner er de voksnes diskusjoner om islamistiske kriger, om forholdet mellom arabere og israelerne, og om helten Jamal Abdul-Naser, om USA, England, og ikke minst om Anwar al-Sadat, som skrev den første fredsavtalen med Israel og ble kalt forræder. Andre diskusjonstemaer var Sovjetunionen, oktoberrevolusjonen, marxismen, sosialismen og leninismen. Vi barna hørte mye på disse diskusjonene — om hvem og hvilken ideologi som gjør menneskene lykkelige.

Aldri levd uten frykt.

Våre barneører og -hjerner ble ikke beskyttet mot disse historiene. Vi kunne ikke skille mellom og klassifisere temaene. Jeg husker godt at jeg ble veldig stresset og engstelig, og med mitt barnlige forståelsesnivå var mine tanker alltid ubevisst fulle av redsel for krig og elendighet.Når jeg nå reflekterer over dette, ser jeg at jeg aldri har levd uten angst og frykt. Ikke i Norge heller. Som en asiatisk kvinne, som en iraner med kurdisk minoritetsbakgrunn, som sunnimuslim, og som det annet kjønni Iran, ifølge loven og tradisjonene, har jeg alltid levd midt i krisesituasjoner. Jeg har aldri fått sjansen til å velge. Den vanskelige situasjonen har likevel aldri gjort meg likegyldig.

Ville ha svar.

Jeg har alltid stilt spørsmål om årsakene til levemåten vår, og har villet vite hvorfor vi fikk diktatoriske og ulogiske påbud og forbud fra familiene, fra politikere og jurister - som alle har tvunget oss til å være det annet kjønn. Må jeg arve disse historiske og kulturelle undertrykkelsene? Er det religiøse lover, kriger, uroligheter, mangel på rettssikkerhet, eller kun mitt kjønn som har dømt meg til denne situasjonen? Er det riktig at allekan blande seg i mine mest private saker - som blant annet min påkledning, mine bevegelser, min latter og mitt ekteskap?

Vitne til revolusjon.

Tidlig i barndommen var jeg vitne til starten på den islamske revolusjonen i Iran. Jeg husker hvordan barneskolen ble stengt og demonstrantene oppmuntret til å knuse vinduer og dører til klasserommene.De fleste lærere tok med seg sine elever på demonstrasjoner - og vi syntes det var gøy! Vår generasjon ble oppdratt til å delta på demonstrasjoner i stedet for å leke og gjøre lekser. I begynnelsen av tenårene ble jeg vitne til henrettelser av 16 unge jenter i min hjemby, Saqez. En av jentene var Vahide - min jevnaldrende medelev og beste venninne. Senere fant jeg ut at hun natten før henrettelsen ble giftet bort til en av fengselsbetjentene. Dette fordi unge jenter ikke skal henrettes som jomfruer, ifølge islam.

Ble giftet bort.

Jeg ble også selv giftet bort uten noe kunnskap om samliv og ekteskap. Ingen spurte hva jeg mente, det var uviktig. Min familie gjorde bare det islamske sharialover befaler om ekteskapet. Jeg ble sendt til den ytterste utkanten av landet, til grenseområdene der krigen mellom Iran og Irak blusset opp.Hele krigen opplevde jeg, med all slaktingen av mennesker fra begge sider på nært hold. Denne krigen ble erklært hellig, og vi ble fortalt at deltagerne ofret seg for rettferdighet og lykke. På flukt ble jeg gravid, og jeg fødte et barn mens jeg bare var et barn selv.Våpenhvilen og krigens avslutning i 1988 skapte en ny situasjon som påvirket hele samfunnet. Jeg fortsatte å spørre: Hvorfor?Jeg mistet tilliten til myndighetene, og ville kjempe for rettferdighet og et annet system. Men jeg skjønte at dette ikke kunne oppnås med krig og opptøyer. Det måtte skje gjennom å forandre kulturen og lovgivningen.

Til Norge.

Med denne bagasjen kom jeg til Norge. De første oppholdsdagene ble jeg virkelig kvalt av stress og bekymringer. Jeg hatet himmel og jord, jeg var deprimert og forvirret både fysisk og psykisk. Jeg hadde mistet troen på rettferdighet, på omtanke, og jeg begynte å tro at jeg var svak og ulik alle andre.Samtidig prøvde jeg å være sterk. Men jeg kunne ikke la være å tenke på all uretten. Den virket endeløs, og overskygget alt håp og tro. Min fortid hersket og skygget over hele tilværelsen.

En drøm.

Samtidig prøvde jeg å forstå situasjonen til de norske jentene og guttene jeg så rundt meg. De virket så selvsikre. Jeg så ikke noen diskriminering mellom kjønnene. Det jeg etter hvert lærte om rettssikkerhet og trygghet for kvinner her i Norge, ga meg styrke.Jeg ble også styrket av solen som skinte, og ved å se lettkledte jenter og kvinner som lå på gresset og solte seg uten redsel eller frykt. Jeg så jenter og gutter hånd i hånd.Noen ganger trodde jeg at synsinntrykkene bare var en drøm. Men av og til kjente jeg denne tryggheten i min sjel, og ble stolt av å være kvinne. Men samtidig felte jeg tårer og sørget over alle kvinner som ikke opplever denne friheten i sitt samfunn.

Tro på fremtiden.

Det jeg har opplevd i løpet av mine åtte måneder i Norge, gjør meg imponert over styresmaktenes klokskap og politikk. Jeg vet at ingen politiske systemer er perfekte. Men ut fra min korte erfaring med Norge, opplever jeg dette systemet som noe nær den utopien jeg som ungdom drømte om og ønsket meg.Noe av det som oppleves unikt, er skatter på arbeidsinntekt, støtte til de hjelpetrengende, den synlige kampen mot klasseforskjeller og ikke minst, like rettigheter angående utdanning og arbeid for kvinner og menn. Jeg har fått tro på fremtiden, og krefter til å kjempe videre for individets rettigheter og for frihet og menneskeverd.

Oversatt av Baghi Taleb Ol Elm

Dette er en forkortet versjon av en artikkel i tidsskriftet Prosa nr. 6/2007, som utgis i morgen.

Les mer om

  1. Debatt