Kort sagt, mandag 18. mai
Kreftpasienter og bioteknologiloven. Kulturminister Abid Raja og privatteatere. Åpenhet om demens. Dette er dagens kortinnlegg.
Kreftpasienter kan ikke vente på politisk spill
I skyggen av den årelange debatten om eggdonasjon har viktige medisinske fremskritt blitt holdt som gisler. Endelig gjøres endringer i bioteknologiloven som vil redde liv.
Få politiske saker engasjerer like mye som bioteknologi. Ikke så rart – det handler om liv og død. For kreftforskning og -behandling er det avgjørende at bioteknologiloven oppdateres.
I 2018 bestilte stortingsflertallet store liberaliseringer i loven. Men det regjeringen leverte tilbake, var noe helt annet. I mellomtiden hadde nemlig Kristelig Folkeparti gått inn i regjeringen og fått vetorett til loven. De vanlige politiske prosessene, som Aftenposten og konservative stemmer etterlyser, fungerte ikke. Derfor tyr nå opposisjonsflertallet til uvanlige grep for å sikre nødvendige endringer. Ytterligere trenering vil koste liv.
Kreftforeningen er glad for at endringene vi har kjempet for, nå blir tatt på alvor: Det blir blant annet bedre tilgang på livreddende genterapi, og det blir enklere å gjøre viktig forskning.
Lovendringene har støtte i flertallet på Stortinget og god forankring i fagmiljøene. Mange høringsrunder og bred offentlig debatt har fått frem de viktigste etiske aspektene. Vi har opplevd Ap, SV og Frp som lydhøre og grundige i arbeidet med lovteksten.
Men selv om denne runden nå er avgjort, er diskusjonene langt fra over. Nye bioteknologiske gjennombrudd venter rundt neste sving. De vil gi store muligheter til å forbedre menneskers liv, men også stille oss overfor enda vanskeligere etiske utfordringer. Derfor trenger vi et fremtidsrettet regelverk om bioteknologi.
Neste gang bioteknologiloven skal diskuteres, bør det tas enda større grep: Kanskje bør det som handler om å lage barn, skilles ut i en annen lov enn den som gjelder forskning og medisinsk behandling av alvorlig syke mennesker. Og kanskje bør mer legges inn i forskrift. Det vil gi et mer dynamisk regelverk, og vi unngår at kreftpasienter blir ofre for politisk spill om helt andre ting.
Kreftforeningen ser frem til det videre arbeidet. Vi vil fortsette å slåss for at politikk om bioteknologi skal være til det beste for norske kreftpasienter og andre alvorlig syke.
Ingrid Stenstadvold Ross, generalsekretær i Kreftforeningen og Sigrid Bratlie, spesialrådgiver i Kreftforeningen
Farvel, kulturminister Raja
Det er ikke så lett å drive privatteater, men det er vanskelig, sa Einar Schanke. Og det er det så avgjort når du blir stengt. Vi mener selv vi har en viktig plass i norsk kulturliv, en alternativ arena. Og som Mona Levin så riktig påpeker: Husk at freden i 1945 kom til Chat Noir, det var her Lalla Carlsen fremførte Norge i rødt, hvitt og blått for første gang.
Jeg trodde at vi var et lite, men samlet land, en nasjon der alle skulle delta på dugnad, som dere har valgt å kalle det. Etter å ha prøvd meg med tre brev uten svar siden nedstengningen, så velger jeg heller å svare på ditt innlegg i Aftenposten 7. mai. Da viste det seg at du hadde tid til å besvare Mona Levin, så mediene er tydeligvis din foretrukne arena.
Vi privatteatre er vant til å klare oss selv. Vi driver normal sunn forretningsdrift, vi er virksomheter som skaper kultur og verdier, gir frilansere arbeid og kulturhus rundt det ganske land innhold. Et vanlig år genererer vi billetter for en halv milliard kroner. Vi har naivt nok trodd at du var minister også for oss, for alle på Ole Bull, Stavangeren, Latter, Folketeateret og Chat Noir, alle som ble permittert eller ledige da vi ble stengt. Vi skjønner nå at din definisjon av dugnad er at det private skal blø, mens statens egne virksomheter ikke skal forkortes med en krone.
Vi ser oss derfor dessverre nødt til å søke avskjed. Vi kan ikke lenger forholde oss til en kulturminister som så ensidig favoriserer alle på statsbudsjettet og glemmer den privatfinansierte delen. Så vi søker avskjed. Siden du ikke vil ha oss, kan vi si det samme. Vi vil ikke ha deg heller.
Bjørn Heiseldal, direktør på Chat Noir og leder for Produsentforeningen for Privatteatre
Demens trenger åpenhet, ikke skam
Berit Støre Brinchmann skriver i Aftenposten 14. mai at hun ikke kjenner noen som kunne tenke seg å delta i et program som «Helene sjekker inn». Vi i Nasjonalforeningen for folkehelsen kjenner tvert imot mange som ønsker å stille opp for å gi demens et ansikt. Dette viser først og fremst at mennesker er ulike, og at den ulikheten er med oss, selv om vi får en alvorlig sykdom.
Vi er enig med Brinchmann når hun ønsker etisk debatt og skriver at det er behov for å ta særlige hensyn til mennesker med kognitiv svikt. Men vi vil ikke kategorisk sette grenser for åpenhet. Vi bør ikke anta at fordi noe er vondt eller ubehagelig å se, så innebærer det at det er uverdig for den det angår. Snarere tvert om. Det mange som står frem med sine historier om demens forteller oss, er at de i etterkant blir møtt med både økt forståelse og respekt, og at det blir lettere å ha kontakt med andre når de kjenner situasjonen.
Demens trenger åpenhet, ikke skam og fortielse. Når vi vet mer, får vi større forståelse, og vi kan også i større grad bidra til at demenssyke og deres pårørende skal kunne leve best mulig med sykdommen. Ingen skal måtte møte demens alene.
Mina Gerhardsen, generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen
