Debatt

Personvern på dypt vann

  • Hans Marius Graasvold
  • Eirik Djønne

Anders Baasmo Christiansen spiller Herman Watzinger i Kon-Tiki. Foto: Carl Christian Raabe/Nordisk Film

Måten Herman Watzinger fremstilles på er både juridisk og etisk tvilsom.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Historien om Kon-Tiki var ikke spennende nok, syntes filmskaperne. Derfor fremstilte de Herman Watzinger, nestkommanderende om bord, på en helt annen måte enn hvordan han var. Grepet er både juridisk og etisk tvilsomt.

Det er etablert et ulovfestet prinsipp om personvern. Dette vernet gjelder flere forhold, blant annet utlevering av personlige forhold og ytringer som setter andre i et falskt lys.

Har skaperne av Kon-Tiki grunn til å tro at det gjelder andre regler for spillefilmer?

Slettes ikke. I sin tid ble for eksempel filmen To mistenkelige personer stanset fordi den gikk personvernet for nære (selv om oppfatningen i dag, mange tiår etter at de omtalte er døde, er at stansing ikke ville skjedd nå).

På litteraturens område finner vi flere eksempler, for eksempel Bokhandleren i Kabul og Brent av dragen . Om noens personvern er krenket, må vurderes konkret og uavhengig av medium.

Enhver må tåle nærgående og negativ behandling i mediene, men bare dersom beskyttelsesverdige interesser taler for det.

«Vi kunne ikke lage en to timer lang film om et mannskap på en flåte», sier manusforfatter Petter Skavlan til VG. Han har forståelse for reaksjonene, men fremstiller allikevel Watzinger som en som trodde flåten ville synke og som tok med seg ståltråd om bord.

I virkeligheten var det Watzinger som sto for byggingen av Kon-Tiki. Er dette en beskyttelsesverdig forvrengning?

Neppe.

Filmskaperne påpeker at de har laget en spillefilm, ikke en dokumentar. Dette argumentet holder ikke.

Filmen baserer seg på en virkelig hendelse, og det er virkelige personer som portretteres. Også som spillefilm vil Kon-Tiki bidra sterkt til å skape Watzingers ettermæle.

Det er ikke bare de som søker til etterrettelige kilder som definerer dette.

Hvor ofte er ikke en persons ettermæle farget av hvordan denne er fremstilt i filmer og bøker «basert på en sann historie»? Hvor mange biografier har ikke måttet til for å rette opp i slikt?

Her krenkes en navngitt person på underholdningens alter. Nettopp genreblandingen gjør at overgrepet blir mer grelt. Filmen formidler fiktive reaksjoner på faktiske hendelser.

Hadde de enda skapt en fullstendig røverhistorie, eller i det minste lagt til fiktive karakterer, ville belastningen blitt mindre. Men etter panegyrisk omtale fra Thor Heyerdahl jr. (hvis far filmskaperne ikke har turt omdikte) og andre, blir fallhøyden større for den som utsettes for det dramaturgiske grep og historieforfalskningen.

Heller ikke hensynet til den alminnelige ytringsfrihet har etter vårt syn særlig relevans i dette tilfellet.

Vi som følger debatten i dag har mulighet til å danne oss et riktig bilde av Watzinger. For andre, ikke minst i årene fremover, vil filmen uimotsagt fortelle om en negativ og tvilende Watzinger.

Filmskaperne bør bidra til at dette ikke skjer. For eksempel kunne man legge inn en plakat innledningsvis i filmen om forfuskningen.

Les også

  1. Går ikke på Kon-Tiki-premieren

  2. Mordet på Herman Watzinger

  3. Fritt frem for å mene

Les mer om

  1. Debatt