Erna Solberg og Aftenposten på lederplass prøver å mane bort ordet flyskam. Effekten er nok den samme som hvis jeg sier «ikke tenk på en elefant». Følelsen blir sterkere enten du aksepterer den eller prøver å jage den bort.

Kritikken av flyskam bygger på en misforståelse: At dette er noe vi blir påført utenfra av et slags miljøpolitisk bedehusmiljø. Det finnes klimaaktivister som aktivt har prøvd å importere flyskammen fra Sverige. Men de har hatt en uvanlig lett jobb. Flyskammen lå der allerede, i form av en vag, økende uro i bakhodene våre. Alt de gjorde var å gi den et navn.

Å bæsje i drikkevannet

Flyskammen er like upolitisk som den vonde følelsen du får av å bæsje i byens drikkevann. Følelsen sier ikke hva løsningen er. Fly mindre? Kjøpe CO₂-kvoter? Kjempe for politiske endringer? Finne opp klimavennlige fly?

Det finnes ulike svar. Flyskammen handler bare om å se virkeligheten i øynene: «Det er bæsj i drikkevannet vårt. Vi blir syke av det. Og her sitter jeg og alle vennene mine og bidrar til det.»

Bjørn Stærk er forfatter og skribent, og spaltist i Aftenposten.
Thomas Sirland

Ved å ta flyskammen på alvor sier vi farvel til å bli behandlet som barn som skal beroliges med at vi er snille gutter og jenter og at mamma og pappa ordner alt. NRK fortalte nylig om et barn som var så redd for klimaendringene at hun ble redd for solen. En psykolog beroliget henne med at verden ikke går under og at det vil gå bedre med Norge enn mange andre land.

Det første er sant, det andre er sant nok for engstelige barn, men duger ikke når de blir litt eldre. For det går galt her også. Og å bli voksen er å se deg selv som en del av noe større enn bare deg selv og dine nærmeste.

En voksen følelse

Selv tenker jeg på hvilke fortellinger foreldre gir barna våre om Norge. En innadvendt fortelling om de heldige nordmennene som har funnet plass på en av skipets få livbåter, og må gjøre alt de kan for å beskytte den? Eller en utadvendt fortelling om å ta ansvar for en verden foreldrene deres har vært med på å ødelegge?

Dette er et voksent spørsmål, og på samme måte er flyskam – og for noen også oljeskam, bilskam og kjøttskam – en voksen følelse. Å prøve å jage den bort er å behandle folk som barn.

Omtrent 80 prosent av verdens befolkning har aldri fløyet.
Espedal, Jan Tomas

Selv har jeg ingen klare svar. Jeg har nok med å finne ut hva jeg skal gjøre selv og har ingenting med å fortelle andre hva de skal gjøre. Med én gang du markerer deg i klimadebatten, forventer mange at du skal bli et slags moralpoliti som sier «å nei, det der bør du ikke gjøre». Men dette er ikke en sak mellom deg og meg, men mellom deg og virkeligheten. Jeg må se virkeligheten i øynene og tenke over hva klimakrisen innebærer for meg og familien min. Du må gjøre det samme.

Jammen, Nord-Norge!

Det er lett å skyve andre foran seg, slik flyskamkritikerne gjør når de snakker om Nord-Norge og familien som endelig skal få seg en utenlandsferie. Men som Eivind Trædal påpeker i VG, det er ikke de som må fly eller flyr sjelden som treffes hardest av flyskammen, men middelklassen og overklassen og deres unormalt høye bruk av fly.

Folk som Erna Solberg og Aftenpostens lederskribenter. Og folk som meg. Jeg har tilbrakt hele yrkeskarrieren innenfor et miljø av godt betalte kontorarbeidere hvor det er normalt at du eller noen du kjenner flyr mye i jobben, på møter, konferanser og firmaturer.

En gang var jeg leid inn i et stort selskap i Oslo som fusjonerte med et enda større selskap i Bergen. For å tekkes alle lederne, plasserte man i starten annethvert nivå av det nye organisasjonshierarkiet i Oslo og Bergen. Folk fløy jevnlig mellom byene bare for å delta på korte møter.

Jeg kjenner flere som over lang tid har ukependlet med fly mellom Oslo og andre europeiske byer. Og i dette miljøet har man selvfølgelig råd og tid til mange spennende flyferier. Jeg sier ikke dette for å dømme noen. Jeg bare påpeker at vi nordmenn lever i veldig ulike flyvirkeligheter. De som ikke tar del i dette luksuriøse flylivet, bør egentlig bli litt sinte når de som gjør det, sier «jammen, Nord-Norge!».

Nordmenn flyr i gjennomsnitt to tur-retur reiser i året, men mange flyr mye mer.
Espedal, Jan Tomas

Ny norm på vei

Flyskam har altså en privat side. Det er en sak mellom samvittigheten din og virkeligheten. Men den har også en offentlig side som handler om normer. De uskrevne reglene vi tror at andre forventer at vi følger. Normen har lenge vært at hvis man kan fly, så tar man fly, alltid, over alt, uten å tenke mer på det.

Flyskammen peker mot at en ny norm er på vei: Du bør ha en grunn til å velge fly. Normer har fått et dårlig rykte. Mange forbinder dem med noe autoritært. Men også frie samfunn har normer. Vi former dem i fellesskap, uten at noen bestemt moralsk autoritet sier hva de skal være.

Normer handler ikke bare om å si nei til ting, men også å si ja til noe annet. Så som at det faktisk er greit, gøy og normalt å reise på klimavennlige måter, hvis du kan. Dette er den hyggelige siden av flyskammen: Gleden når du oppdager at du faktisk kan ta med deg familien til Roma med tog. At det er mulig, og egentlig helt ålreit, å ta ferie uten å bære på «her sitter jeg og bæsjer i drikkevannet»-følelsen.

Finn de ekte løsningene

Det er flere ting Solberg-regjeringen kan gjøre for å bekjempe flyskammen. De kan begynne å kutte norske klimagassutslipp på ekte, slik at folk ikke føler at hele byrden ligger på dem selv. De kan gjøre det lettere å ta toget mellom norske byer og til kontinentet.

Flyskammen er partipolitisk uavhengig, og siden ingen liker å skamme seg, er det mye statsministeren kan si og gjøre for å dempe den. Men den må tas på alvor. Den kan ikke manes bort. Uroen vil fortsette å øke i takt med CO₂-utslippene og klimakrisen, og etter flyet vil den spre seg til oljen, bilen, kjøttet og alle de andre måtene vi bæsjer i drikkevannet på.

Da blir gleden desto større når vi finner de ekte løsningene, som enkeltpersoner og som samfunn.

Twitter: @bjoernstaerk

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter