Klarer ikke å reise meg. Hjernen har sluttet å funke. Vil bare spise. Velkommen til tredje trimester... | Tegnehanne
Og som mange gamle, føler også jeg at livet mitt snart er over. I alle fall livet slik jeg kjenner det.
Da jeg var i sykehjemspraksis, noterte jeg meg at de aller fleste gamle så ut til bare å eksistere i stedet for å leve. De sto opp, gjorde dagens gjøremål med medium interesse, gikk og la seg igjen, for så å gjenta det samme hver dag helt til de sovnet inn for godt.
Jeg forsto aldri hvorfor de ikke gjorde noe mer ut av denne siste tiden. Hva med å lære seg noe nytt, finne seg en hobby, anlegge dreads? Hva som helst.
Vel, nå skjønner jeg. Jeg er ute av telling på hvor lenge jeg har vært hjemme, og jeg spiser mine egne ord.
Som gravid kan jeg spesielt relatere til de eldre, da jeg nå i mitt tredje trimester heller ikke kan reise meg fra sofaen uten hjelp og/eller lage lyder som kun bør være forbeholdt døende dyr.
Og som mange gamle, føler også jeg at livet mitt snart er over. I alle fall livet slik jeg kjenner det.
Jeg venter også bare på neste måltid. Riktignok med mer entusiasme enn de gamle: Sykehjemsmaten er omtrent like smaksrik som våt sand, mens jeg derimot for første gang i mitt liv har laget middager som krever mer enn tre steg/ingredienser.
Hvert sekund jeg ikke spiser, bruker jeg på å tenke på neste gang jeg skal spise.
En annet seniorsymptom jeg ikke vet om jeg skal skylde på graviditeten eller karantenen, er en stadig mindre fungerende hjerne.
Det kan for så vidt også skyldes den maniske scrollingen jeg har bedrevet, som antageligvis smelter bevisstheten min. Jeg har i alle fall utviklet et huleboerlignende tankemønster.
Det er vel bare å lære seg å strikke først som sist. Men det gidder jeg ikke nå.
På Twitter: @tegnehanne
