Debatt

Æresrettsutvalgets historieskriving svikter i kildearbeidet | Kjartan Fløgstad, Tore Rem og Espen Søbye

  • Kjartan Fløgstad
  • Tore Rem
  • Espen Søbye

Kjartan Fløgstad, Tore Rem og Espen Søbye mener at Forfatterforeningens æresrettsutvalg kommer med historieløse påstander i sin rapport.

I rapporten finnes det knapt uttrykk for fortolkingsmessig tvil.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I kronikken «På historien løs» (23. mars) stilte vi flere spørsmål til «æresrettsutvalget», og 26. mars er utvalgets tre jurister kommet på banen. Det mest interessante ved deres respons er at de nå argumenterer historisk for sine konklusjoner. Særlig mener de å ha «funnet» at Forfatterforeningens oppgjør etter krigen var en «Kafka-prosess».

På tilsvarende vis har de nylig hevdet at det ser ut til at «årsmøtet vart kuppa», og at æresrettens medlemmer ikke hadde «reint samvit» (Klassekampen, 23. mars). Det er sterke, og åpenbart historiske, påstander. Spørsmålet er om de er begrunnet i historisk arbeid, metode og kilder.

Svikter i kildearbeidet

Ikke minst svikter utvalgets rapport i kildearbeidet. De synes å ha ment at det å forholde seg til Forfatterforeningens arkiv, var tilstrekkelig. I tillegg har de behandlet disse kildene ukritisk.

Ved å ta noen få av de anklagedes selvfremstillinger for sannhet, og så generalisere ut fra disse, kommer utvalget frem til at de sanksjonerte nærmest sto uten rettigheter.

Her er for øvrig granskernes manglende ydmykhet overfor kildenes taushet påfallende. Selv om utvalget burde vite at store deler av bevismaterialet fra æresretten er destruert, slår de skråsikkert fast at de vet hvordan prosessen foregikk.

I rapporten finnes det knapt uttrykk for fortolkingsmessig tvil. Eventuelt avvises den ved at utvalget viser til Dag Solhjell og Hans Fredrik Dahls Men viktigst er æren (50 henvisninger på om lag 100 sider).

Les også

Granskningsrapporten om Forfatterforeningens æresrett er påfallende svak | Fløgstad, Rem og Søbye

Skarp nåtidsdom

Det sivile oppgjøret etter krigen kan forstås via en rekke andre kilder. Men ikke engang relevante dommer fra den tidlige etterkrigstiden har rapporten tatt med i sine vurderinger.

«Æresrettsutvalget» har heller ikke foretatt noen komparativ undersøkelse av dette oppgjøret, hverken i Norge eller i andre tidligere okkuperte land, noe som ikke bare er en sentral historisk, men også rettslig relevant kilde.

Når utvalget feller sin skarpe nåtidsdom over Forfatterforeningens æresrett, feller det dermed samme dom over hele eller størstedelen av det utenomrettslige oppgjøret etter krigen, et oppgjør som det store flertall oppfattet som tvingende nødvendig.

Slik felles også svært harde dommer over de mange som på ulike vis var involvert i æresrettens arbeid, inklusive tidens fremste jurister.

Les også

Æresretten brøt med grunnleggende rettsstatsidealer | Woxholth, Hjeltnes, Kierulf og Sunde

Demokratisk foreningsskikk

En historisk studie vil med nødvendighet måtte se på hva som faktisk skjedde i samtiden. Ønsker man med troverdighet å kritisere æresretten, må man i det minste vite hva man sammenligner med.

I Morgenbladet (20. mars) slår Kierulf ganske enkelt fast at «Hva som eventuelt er å kritisere ellers i det sivile oppgjøret, kan jeg ikke uttale meg om, for det har jeg ikke studert.» Uttalelsen er symptomatisk. For øvrig er de tre suverent uinteresserte i om de sanksjonerte faktisk hadde gjort hva de ble anklaget for.

Selv har vi, i vår brede historiske gjennomgang av æresretten og dens sammenhenger i boken På æren løs, aldri hevdet at en ekstraordinær historisk situasjon fritok Forfatterforeningen fra å forholde seg til rettsprinsipper.

Vi mener snarere at til tross for den historiske situasjonen, klarte æresretten å ivareta demokratisk foreningsskikk. Ingen har dermed hevdet at prosessen ikke hadde svakheter og mangler. Men også dette må forstås historisk, også om man har et juridisk perspektiv.

Trenger forklaring fra Hjeltnes

Woxholth, Kierulf og Sunde har ignorert spørsmålene vi rettet til dem. Vi får nøye oss med å gjenta et som har klare implikasjoner for samtidsdebatten.

Mener utvalget virkelig at det å utføre anonyme oversettelser for landets verste naziforlag, var beskyttet av ytringsfriheten?

Fra opprinnelig å ha hatt fem medlemmer, for så å bli fire, synes utvalget nå å ha blitt til tre. I alle fall har utvalgets historiker, Guri Hjeltnes, latt være å undertegne.

De tre gjenværende, som her mener å bedrive historie, påstår at Hjeltnes legger «større vekt på den historiske konteksten enn på jusen».

Det er på tide at direktøren for Holocaustsenteret forklarer hvordan hun da kunne stille seg bak rapportens konklusjoner.

  1. Les også

    Forfatterforeningen driver et svarteperspill om skammen | Ingunn Økland

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Æresretten
  2. Andre verdenskrig
  3. Kjartan Fløgstad
  4. Debatt

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Granskningsrapporten om Forfatterforeningens æresrett er påfallende svak

  2. DEBATT

    Det fantes ingen juridisk oppskrift for politiske utrenskninger som Forfatterforeningen kunne følge

  3. KULTUR

    Granskningskomité: Æresretten oppfylte ikke kravene til rettssikkerhet som kunne forventes

  4. KULTUR

    Forfatterforeningen driver et svarteperspill om skammen

  5. DEBATT

    Det var nazismen som sto for uhyrlighetene, ikke æresretten i 1948

  6. DEBATT

    Det handlar ikkje om Ejlert og André Bjerke