Hvor mange må dø før politikerne ser oss? | Karoline Skarstein
I dag skammer vi oss over hvordan vi eksperimenterte med homofile, den gang vi trodde homofili var en psykisk sykdom og kunne behandles.
I 2017 utsettes transpersoner for den samme eksperimenteringen. Om 20 år vil vi se tilbake og skamme oss. Det er over 40 år siden homofili ble fjernet fra diagnosemanualen.
Transseksualisme står der fortsatt:
Det pusher transpersoner ut av helsevesenet. En diagnosemanual er en liten boks med fastsatte kriterier du må leve opp til for å få hjelp. Som transperson dras du inn på samlebåndet og passer du ikke til listen av kriterier, tas du av.
Strykes du av listen, finnes det ikke annen hjelp. I hvert fall ikke i det offentlige helsevesenet.
Rikshospitalet, som er landets eneste behandlingstilbud for transpersoner, forteller det også selv. Avdelingsleder Ira Haraldsen sa til TV2 i 2014 at det var nesten uforståelig at det ikke finnes annen oppfølging. Den gang etterlyste hun et tilbud ved regionssykehusene til alle dem som ikke passet inn i diagnosemanualen. Om det er kommet på plass? Nei.
Må kjøpe hormoner på nett
Over halvparten av de som henvises til Rikshospitalet nektes hjelp. Dette er mennesker som praktisk talt opplever å ikke ha et offentlig helsetilbud. Som er blitt gjort til kasteballer mellom deler av helsevesenet der ingen snakker sammen, ingen har de samme ideene om hvordan man best mulig ivaretar en transperson og der man til stadig opplever at det faktisk ikke finnes hjelp. Mange blir så desperate at de blar opp og må betale for privat hjelp.
Det er alvorlig når transpersoner ender opp med å kjøpe hormoner på nett fordi de ikke får i Norge.
I dag er det slik at du kan få hormoner av fastlegen din, om du er heldig å ha en av de få fastlegene som faktisk forstår at også transpersoner trenger et helsetilbud. Da må du riktignok betale for dem selv, det er kostbart, men verdt det. Jeg har selv fått meldinger og e-post fra personer som kunne hjelpe meg med å importere hormoner ulovlig fra utlandet. Det er et svart marked der ute fordi det er så mange som ikke får livsviktig helsehjelp i Norge.
For et par uker siden skrev Dagsavisen om disse fastlegene som skriver ut hormoner. Der de blant annet skrev at «Fagfolk er sterkt kritiske til at hormonbehandling er et lavterskeltilbud».
Det kritiske er at behovet oppstår. Hadde spesialisthelsetjenesten tatt transpersoner på alvor og gitt den hjelpen de trenger, hadde kanskje saken vært en helt annen.
Det er et symptom på at vi har et helsevesen i Norge som ikke evner å ivareta brukergruppen sin. Det er helsevesenet som er problemet, ikke de transpersonene som har behov for hormoner. Disse fastlegene som har gitt den hjelpen, har reddet liv. For veldig mange har de fylt et dødelig tomrom.
Dystre tall
Her til lands skryter politikere av at «Norge er verdens beste land å være transperson i». Det stemmer nok helt sikkert, men konkurransen er ikke særlig hard. Vi er best av de verste. Og en undersøkelse gjennomført av Karolinska Institutet i Stockholm gav et mørkt bilde av livssituasjonen til mange transpersoner i Norden:
• 33 prosent har forsøkt å ta sitt eget liv.
• Over 50 prosent har redusert arbeidsevne.
• 65 prosent har unngått hverdagslige aktiviteter pga redsel for diskriminering. De forteller at de er redde for å gå ut alene.
• 20 prosent blir utsatt for hatvold.
• 30 prosent er blitt utsatt for seksuelle overgrep.
• 40 prosent har unngått å søke hjelp fra det offentlige av frykt for ikke å bli tatt alvorlig.
Vi er kanskje minst verst, men fortell det til transkvinnen som knyter tauet rundt bærebjelken i taket fordi hun ikke orker mer.
Det er på tide at politikerne forstår at de også er transpersoners folkevalgte embetspersoner og tar utfordringene våre på alvor.
Vi har ikke flere liv å miste!
