Universitetenes glemte samfunnsoppdrag

  • Nicolay B. Johansen
    Nicolay B. Johansen
    PhD i kriminologi, stiftelsen ModusA
Universiteter og høyskoler har et tredelt oppdrag. De skal forske, undervise og formidle, påpeker Nicolay B. Johansen.

Rektorene spiller villig med, uten å forsvare akademiske verdier eller samfunnsoppdraget.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Debatten om utenlandske forskere på høyere læresteder har etterlatt mange forbløffede tilskuere. Impulsen til å utestenge og utdefinere Cecilie Hellestveit, forskeren som startet debatten, har vært rikelig omtalt av andre. Jeg vil peke på noen andre elementer i det som er kommet frem, og heller spørre om folk på universitetene forstår sitt oppdrag. Hvis det er noen personer som er selve problemet, er det kanskje rektorene?

Universiteter og høyskoler har et tredelt oppdrag. De skal forske, undervise og formidle. Mange tenker at dette er en prioritert rekkefølge, og at formidlingen er et overskuddsprosjekt.

Når man ser på andre styringsverktøy, fremgår det også at publisering av forskning belønnes så sterkt at alt det andre gjenstår som salderingsposter. I forarbeidene til ny universitetslov (NOU 2020:3) kan man imidlertid lese at disse oppgavene er likestilte. De forskjellige elementene skal styrke hverandre gjensidig.

Ordet «formidling» skal forstås som en toveis kommunikasjonsprosess. Man skal også lære noe i denne kommunikasjonen. Formidling er kontaktflaten med det samfunnet man skal levere til, en slags jording av forskningen. Har universitetslederne oppfattet dette? Intervjuer med rektorene Margareth Hagen og Svein Stølen fra universitetene i Bergen og Oslo antyder, som jeg vil komme tilbake til, et negativt svar.

Hårsår feiltolkning

Professor i kriminologi Katja Franko kritiserte i Aftenposten 16. oktober Cecilie Hellestveit for å fremme et «skoleeksempel» på «farlig nasjonalisme». Hellestveit hadde som kjent hevdet at antallet utenlandske forskere i noen sammenhenger kan være problematisk.

Dette falt en del ansatte, og ikke minst dem med utenlandsk bakgrunn, tungt for brystet. Men at Hellestveit, en av våre mest internasjonalt engasjerte jurister, skulle være nasjonalist eller noe enda verre, virker nokså søkt. Det er også forbløffende slemt å si, foruten at det er basert på en hårsår feiltolkning.

At Hellestveit, en av våre mest internasjonalt engasjerte jurister, skulle være nasjonalist eller noe enda verre, virker nokså søkt. Det er også forbløffende slemt å si.

Jeg har arbeidet på et forskningsprosjekt under Katja Frankos ledelse, og erfaringene derfra var egentlig eksempler på hvordan internasjonale prosjekter har godt av «jording».

Krimmigrasjonsprosjektet, som det het, viste hvordan kontakten med den norske politiske virkeligheten fungerte som en toveis kommunikasjon. For oss kriminologer var møtet med utlendingsretten en utvidelse av temafeltet. Det var en reise inn i et sterkt politisert farvann.

Utgangspunktet var en humanistisk (kosmopolitisk) tenkemåte med vekt på menneskerettigheter. Ganske snart måtte vi ta inn over oss spennvidden i det politiske landskapet. Den kosmopolitiske grunnholdningen kunne ikke tas for gitt. Vi kunne ikke arbeide som om vår egen holdning var den eneste mulige. Man kan ikke ende opp med å forutsette at det var illegitimt å ta hensyn til nasjonalstatens interesser.

Ble avvist

Vi var en forskergruppe med avislesende og politisk interesserte mennesker som møttes jevnlig og reflekterte over prosjekts lokale forankring.

Oppmerksomheten var i hovedsak rettet mot utlandet. Dette var en opprivende tid. Flyktningstrømmene gikk globalt sett i alle retninger, med enorme menneskelige omkostninger.

To australske forskere i det aktuelle nettverket hadde akkurat skrevet en bok med bilder av en minnelund for mennesker som ble borte på havet. Boken var dedikert til å «æres de døde».

Jeg skrev en artikkel som problematiserte denne måten å ramme inn forskningen på. Selv om jeg også berøres, mente jeg innrammingen gjorde det vanskelig å si noe analytisk om politikken på feltet.

I den internasjonale litteraturen mente jeg å finne det samme problemet mange steder. Så jeg tenkte at min artikkel kunne bidra til å jordfeste måten man snakket om disse spørsmålene på.

Artikkelen ble imidlertid avvist, og kort tid etter ble jeg skjøvet ut av forskergruppen. Jeg er usikker på om mine synspunkter hadde noe med dette å gjøre, men resultatet var at mine arbeider ikke ble publisert.

Tunge økonomiske incentiver

Erfaringene fra krimmigrasjonsprosjektet står i kontrast til det man kan lese i de omtalte intervjuene med rektorene ved universitetene i Oslo og Bergen («NFFO-bulletin» nr 2/2021). Bakgrunnen er kritikk fra en tidligere og en nåværende ansatt ved disse institusjonene om at det ikke legges til rette for formidling. Rektorene på sin side avviser kritikken.

Men det fremgår også at avvisningen henger sammen med at formidling ikke er prioritert. En av dem presterer til og med å si at man i universitetsledelsen er «takknemlig» for at noen faktisk formidler. Takknemlighet, altså, som motvekt til tunge økonomiske incentiver.

Her er vi langt fra idealene i forarbeidene til den loven rektorene faktisk arbeider etter. Og, alt annet til side, er det også dette som er Frankos poeng, tror jeg. Dette er en «villet politikk», der problemet er at det som står i lovforarbeidene, ikke støttes opp i den praktiske styringen av universitetene. Og rektorene spiller villig med, uten å forsvare akademiske verdier eller samfunnsoppdraget.