Dialog som en blindvei

I Aftenposten 18. januar leser vi gamle, kjente toner fra Johan Galtungs fredskorps. Denne gangen er det forsker Frida Nome som rykker ut for å forsvare dialog som den eneste akseptable formen for meningsforskjellighet.

Knut Olav Åmås' kommentar "Konflikt er normalt, ikke galt" 15. januar, refererte til et tema vi i Liberalt Laboratorium har løftet opp, nettopp fordi vi mener at frykten for konflikt som dominerer den norske debatten svekker og begrenser ytringsfriheten.

Et skremselsbilde.

Nome opererer med motsetningsparet dialog/fysisk konflikt. Hvis dialog opphører, bryter volden ut. Dette er et skremselsbilde som ikke har røtter i virkeligheten, men som majoriteten av våre politikere og intellektuelle eksponerer oss for. Det har ført til en meningskonformisme vi sjelden finner andre steder i verden.I Norge har man en forestilling om at alle konflikter bør kanaliseres gjennom dialog der to eller flere parter setter seg sammen og kommer frem til enighet. Et slikt syn vitner om en grov kunnskapsløshet både når det gjelder historiske prosesser og den menneskelige natur. Kraftige møter mellom verdier, prinsipper og visjoner har vært drivkraften bak menneskehetens utvikling. Da antatte sannheter ble testet, utfordret og senere forkastet, var det ikke gjennom dialog det skjedde.Veien til modernitet og større frihet for individet var langt fra preget av harmoni og forsoning, og konfliktnivået var til tider skyhøyt. Innbakt i Nomes tilnærming finnes en uendelig arroganse om at vi nå har klart å skape det ideelle samfunn, og at konflikt som motor for fremskritt er utgått på dato.

Dialog som er monolog.

Et spørsmål som bør stilles, er hvilken løsning Nome og andre intellektuelle har som dyrker dialog i tilfeller hvor dialog i praksis er en monolog. Antagelsen om at alle er interessert i å nærme seg hverandre, er barn av ønsketenkning og har ikke alltid støtte i virkeligheten. Slike monologer finnes det utallige eksempler på i Norge, der tvangsekteskap og kvinnelig kjønnslemlestelse fortsatt praktiseres til tross for en årelang "dialog".I det demokratiske Norge burde vi gi større rom for meningsforskjellighet og verdifulle konflikter. Vi må lære å forstå at heftige debatter som vekker sterke følelser i grunnen er sunne og konstruktive og har større potensial til å avføde ny kunnskap og føre til refleksjon og nyskapning enn dødfødte dialoger. Det er i totalitære samfunn ,der det finnes kun én versjon av sannheten og der alle konflikter undertrykkes og settes lokk på, at det er all grunn til å være redd, ja, livredd.