Kort sagt, søndag 5. desember
Privatisering. Klimapolitikk. Dette er dagens kortinnlegg!
Vi trenger private
SV og Rødt vil fase ut og forby alle kommersielle velferdsleverandører. Helt motsatt av hva byråd Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) hevder i et svar til meg 23. november, kan det bety at Oslo kommune må bruke skattebetalernes penger på å kjøpe opp 300–400 private barnehager i Oslo.
Linn Herning i For velferdsstaten (1. desember) skrev boken «Velferdsprofitørene». Det er et nedsettende ord som for mange gir assosiasjoner til begrepet «krigsprofitør». Herning mener likevel at begrepet er ok, fordi det betyr at hun «sparker oppover», mens bruken av ordet «naver» er å «sparke nedover».
Men det holder ikke. Det er helt vanlige folk, hvorav mange kvinner, som starter, eier og driver private barnehager. De ansatte er også vanlige folk som rammes av retorikken.
Ordet «velferdsprofitør» brukes i en politisk kamp og er i vanlig bruk blant annet på Stortinget. Det er ikke ordet «naver».
I arbeidet for å fjerne alle private velferdsleverandører brukes ofte anekdoter. Herning viser blant annet til at det finnes private barnehager som har betalt «konsernbidrag». Men konsernbidrag er ikke det samme som utbytte eller «profitt». Det kan være betaling for tjenester, som for eksempel regnskapstjenester, som utføres av konsernet. Alternativet er at barnehagen fører regnskapene sine selv.
Herning påstår at jeg ikke er for en sterk velferdsstat. Det er bare tull. Men jeg er også opptatt av at velferdsstaten skal være sterk i fremtiden. Jeg mener at vi trenger den kapasiteten, kompetansen og kreativiteten som finnes i privat sektor, dersom vi skal greie å møte de store utfordringene vi har, når demografien og økonomien endres. Som borgerlig setter jeg også pris på maktspredning og mangfold.
Dersom vi forbyr offentlig finansierte private tilbud, utover de små ideelle, vil det føre til at flere velger helprivate tilbud. Da får vi den todelingen som venstresiden påstår at den frykter.
At Arbeiderpartiet og Senterpartiet er med på denne ferden, er vanskelig å forstå.
Kristin Clemet, leder, Civita
Å gjøre alt er dårlig klimapolitikk
Også klimapolitikken må forholde seg til knappe ressurser, som et faktum og utgangspunkt for all politikkutvikling. Lederen i miljøstiftelsen Zero er nær ved å påstå det motsatte: I sitt debattinnlegg 25. november skriver Sigrun Aasland at «vi kan slutte å diskutere hvilke klimatiltak vi skal prioritere. Alt må gjøres».
Aasland skyver den ubehagelige knappheten til siden via det høyst diskutable premisset at konsekvensene av å ikke «gjøre alt» uansett er «katastrofale». Vi har med andre ord ikke noe valg.
Problemet med Aaslands tilnærming er at noen må bære konsekvensene av de høye kostnadene og lave gevinstene som «alt må gjøres»-linjen, inviterer til. Gjett hvem? Mitt tips er vanlige folk. Få av dem vil tiljuble en klimapolitikk som ikke fungerer.
Jo, Aasland. Vi har mange valg. Og det viktigste av dem alle handler om å mobilisere våre daglige handlinger og menneskelige kreativitet til frivillig innsats i klimaets tjeneste, gjennom effektiv prissetting av karbonutslipp på tvers av alle markeder.
Lars Peder Nordbakken, økonom, Civita
