Antisionismen har spredt seg langt inn i fagbevegelsen, kirkemiljøer og helt inn i sentrum av norsk politikk | Eirik Eiglad

Det er helt uproblematisk å påpeke at vi er Quislings barn: Kulturen som skapte ham, har også skapt oss.

I 2014 deltok Hollywood-skuespilleren Ben Affleck i Finding Our Roots, et populært program om slektsgranskning. E-postlekkasjer avslørte at Affleck hadde presset Public Broadcasting Service (PBS) til å utelate klipp som viste at slekten hans også omfattet slaveeiere. Da skandalen ble kjent, unnskyldte Affleck seg med at han skammet seg.

• En kommentar fra Israels ambassadør, Raphael Schutz, har skapt stor debatt, og debattene har tatt flere spor. Her kan du lese en sak om kommentaren som startet det hele

Skuespillerens reaksjon er forståelig, men sjokkerende. Affleck har drevet kampanjer for kvinners rettigheter, for minstelønn, han har arbeidet aktivt mot diskriminering og støtter åpent det demokratiske partiet i USA. Vi forventer mer.

Problemet er fortielsen

Var Affleck skyld i at forfedrene hans holdt slaver? Selvsagt ikke. Afflecks problem var at han forsøkte å fortie det.

Saken er spesielt problematisk fordi USA i dag på mange måter er et splittet land, der hvite nyter godt av kulturelle og økonomiske privilegier. Er Affleck og hans familie privilegerte? Absolutt. Tjener de på den strukturelle rasismens synlige og usynlige barrièrer? Uten tvil. Betyr dette noe for hvordan vi dømmer hans handlinger? Ja. Det bør det også gjøre.

• Hans Wilhelm Steinfeld svarte ambassadør Schutz: Nei, vi er ikke Quislings barn

I et Amerika som ikke lever opp til sine løfter og ofte er i konflikt med seg selv, må denne historiske arven konfronteres. Affleck er, som alle amerikanere, et barn av slaveøkonomien og segregeringen, av Jim Crow og Ku Klux Klan. Men han er også et barn av abolisjonister og borgerrettsaktivister, av Abraham Lincoln og Martin Luther King Jr. Hundretusener skulle dø og millioner bli invalide før slaveriet endelig ble opphevet for drøyt hundre og femti år siden. Affleck er amerikaner, det forplikter.

Europa er i samme situasjon

Utenfra ser vi lett at Affleck tråkket feil. Men Europa er på mange måter i samme situasjon. Vår historie er ikke mindre blodig, og den er ikke mindre traumatisk. Det siste århundrets kriger er fylt av ofre og overgripere, av partisaner og profitører, av sabotører og kollaboratører. Det var dette Europa som kanaliserte århundrers antijødiske holdninger inn i et systematisk utryddelsesprogram.

Eirik Eiglad fulgte opp Schutz og Steinfeld slik: Jo, vi er Quislings barn

Arnfinn Moland må gjerne si at min fremstilling av Holocaust er tøv; jeg mener hans fremstilling er for snever og unnvikende. Mitt argument var ganske enkelt at nordmenn som bruker nazianalogiene om Israel, eller relativiserer Holocaust, ikke gjør dette i et moralsk vakuum.

Alle taper på ansvarsfraskrivelsen

Mira Wszelaka og Iwona Woicka-Zulawska ønsker en unnskyldning, men de misforstår mitt poeng: Alle taper på ansvarsfraskrivelsen. Jeg har møtt polakker som påstår at antisemittisme ikke er et problem i Polen, men som i samme setning sier at jødene har skylden for Polens problemer og for krigen. I lys av dette er et forbud mot å si at Polen hadde dødsleire fordi disse ikke var opprettet eller driftet av polske myndigheter, et steg i feil retning.

Nei, dette er vårt felles ansvar. Der må erkjennelsen begynne.

Antisionismen sprer seg

Vår diskusjon om Quislings arv er problematisk fordi antijødiske holdninger ikke bare handler om fortiden. I dagens Europa er antisemittiske holdninger fortsatt en voldsom kulturell understrøm, og stadig oftere blir disse holdningene legitimert som «israel-kritikk» eller «antisionisme».

• Arnfinn Moland, tidligere leder av Hjemmefrontmuseet, hadde dette svaret til Eiglad: - Tøv om det norske holocaust

Jeg er ikke primært bekymret for Linstad og Lysestøl – de er åpne om at de ønsker Israel strøket av kartet og skammer seg ikke over å være antisionister. AKP hadde mange andre dårlige ideer også. Jeg er bekymret fordi de moralske bolverk som en gang demmet opp for antijødiske holdninger, nå forvitrer.

Antisionismen har spredt seg langt inn i fagbevegelsen, langt inn i kirkemiljøer og kristne ungdomsorganisasjoner og helt inn i sentrum av norsk politikk. Nils Butenschøn var av dem som på 1970-tallet la strategier for aktivt å «vinne hele partier og organisasjoner for Palestina». I dag har Butenschøn, Linstad og Lysestøl langt på vei lykkes.

Dette kan vi ikke tillate. Vi er europeere, det forplikter.

Vi må konfrontere historien

Det er helt uproblematisk å påpeke at vi er Quislings barn: Kulturen som skapte ham, har også skapt oss, men vi er også skapt av motkreftene som bekjempet ham. Dette er ikke først og fremst et historisk faktaspørsmål – om biologisk slektskap, partibok eller nasjonal tilhørighet – men et moralsk spørsmål: Vi må konfrontere historien så våre barn slipper å gjenta den.

Ben Affleck har et spesielt ansvar for Amerikas historie med slaveri og hvite privilegier. Polakker har et spesielt ansvar når det gjelder pogromer, diskriminering og dødsleire. Det har nordmenn også. Skyldspørsmålet blir i denne sammenheng uinteressant. Skylden er ulik, men ansvaret deler vi.

Vi må vise oss verdige som forvaltere av historien, den moderne europeiske skjebne som binder nordmenn, polakker, jøder og tyskere sammen. Det hendte her, hos oss.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.