Når kunstkritikken forsvinner, mister vi et vesentlig ledd i formidlingen av kultur | Tone Hansen og Gunhild Varvin

Skal kunsten nå ut av ekkokammeret og nå et generelt publikum, er vi avhengig av at dagsavisene prioriterer den.

I den nye kulturmeldingen slås det fast at kunst har en sentral rolle i det moderne samfunnet. Et riksdekkende mediebilde skaper dessverre usikkerhet om denne rollen, for kunstkritikken må vike i redaksjon etter redaksjon.

Målet er ikke å svartmale. Det handler om spriket mellom hva som beskrives i kulturmeldingen og den virkeligheten vi møter i mediene. Etter at Dagens Næringsliv varslet at de ville kutte sine anmeldelser av tv, musikk og litteratur, har mange reist debatter om medienes dekning av kunst og kultur. De kraftige reaksjonene kommer kanskje av at det oppleves som at siste skanse faller.

DNs kutt er synd, for vi har hatt stor glede av å lese de gode analysene i en årrekke. Kritikken gir dessuten mulighet til å bryne seg på en større samtale, lære og utfordre egne oppfatninger. Kritikken er også et vesentlig ledd i formidlingen av kultur. Nedleggelsene i DN er et symptom på en endring som ikke gagner kulturen.

Fra faste ansettelser til frilansere

Det er mange år siden DN, VG, Dagbladet og Aftenposten kuttet ut sine fast ansatte kunstanmeldere. Det er mange år siden DN helt droppet sine anmeldelser av billedkunst. Som kommunikasjonssjef og direktør på Henie Onstad Kunstsenter gjennom det siste tiåret har vi fulgt endringene i feltet tettere enn de fleste.

Da vi startet i jobben, møtte vi både frilansere og fast ansatte anmeldere i redaksjonene. Harald Flor fra Dagbladet og Lotte Sandberg fra Aftenposten kunne med lang fartstid, et spesialisert blikk og hele avisens tyngde arrestere oss om de syntes det vi gjorde var galt eller dårlig. De kritiserte ikke bare kunsten vi viste, men også institusjonen og måten den ble drevet på.

I løpet av de siste ti årene har den faste kunstkritikken fått færre nasjonale flater, og våre møter med avisenes redaksjoner blir stort sett gjort gjennom frilansere og gjesteskribenter. Det gjør at et viktig ledd til redaksjonene blir svakere, i tillegg til at det er frilanserne som naturlig ryker først, når økonomien krever kutt i redaksjonene.

Blir anmeldelsene lest?

Ut ifra de publikumsundersøkelsene vi gjør selv, ser vi at det ikke er kunstanmeldelsene og de faglige diskusjonene som vekker mest oppmerksomhet. Likevel vet vi at kritikken kan kommunisere intensjoner, sammenhenger og ambisjoner ved kunsten som ikke så lett lar seg fange av nyhetsjournalistikk.

Kulturmeldingen presiserer: «Det er i den kritiske samtalen om ulike kunstnariske og kulturelle uttrykksformer og perspektiv at ulike forståingar av kvalitet etablerer seg og tek form … Kvalifisert kunstkritikk har òg mykje å seie for kvalitetsutviklinga.»

Vi forstår selvfølgelig at avisene i sin jakt etter flere lesere kutter der det leses minst. Men all den tid kunst og kultur er demokratiske og viktige ytringer i vårt samfunn, må vi ta dem på alvor.

• Petter Stordalens forlag vil slutte å annonsere i Dagens Næringsliv: Svarer med boikott

Ut av ekkokammeret

Vi ser at kritikk og faglig diskusjon om kunsten skjer i stadig flere segmenterte fora, og det er bra. Men skal kunsten nå ut av ekkokammeret og nå et generelt publikum, er vi avhengig av at dagsavisene prioriterer den.

Det er derfor vi er avhengig av at de riksdekkende mediene prioriterer sitt faglige blikk på kunst. Skal kunst ha en naturlig plass i det offentlige ordskiftet, må den behandles med kunnskap og forstand hos den som skal formidle og presentere innholdet. Og kutter vi den faglige dekningen av kunsten i dag, hvilken demokratisk ytring kan vi akseptere at kuttes neste gang?

Fra anmeldelse til kulturnyhet

I stedet for en anmeldelse kan kunsten dekkes som en kulturnyhet. Dessverre opplever vi at kunstens form sjelden passer inn i tradisjonell nyhetsjournalistikk. Kunsten er sakte og stiller gjerne spørsmål snarere enn den gir svar. Den krever noe av deg og lar seg vanskelig måle. I møte med nyhetens raske form og kriterier blir kunsten derfor gjerne vinklet ut ifra sine besøkstall, verdensstjerner eller skandaler.

Alternativt kan helgemagasinene lage en feature med personlig tilsnitt, eller la kommentarsidene ta opp dagsaktuelle tema. Når sakene legges ut på nettet, spisses de ytterligere for å gi hva desken kaller «click bait». Kulturen har selvfølgelig plass til også å romme alt dette. Men ikke bare det. Da mister vi det vesentligste. Kulturens kjerne er ikke nyheten, men det kvalitative innholdet. Så hvorfor kan ikke det kunstnerne produserer – som kulturmeldingen presiserer er «ytringer med samfunnsbyggende kraft» – stå i fokus i kraft av å være det de er?

• Aftenpostens kulturredaktør Sarah Sørheim: Det var en kul ting, at de brukte så mye ressurser på kultur

Hvor er perspektivet?

En kritikk er ikke den eneste løsningen på hvordan kunsten kan kommuniseres i mediene. Vi er i endring, noe mediene må gjenspeile. Like fullt er anmelderens rolle i redaksjonen unik. De representerer en faglig kunnskap om feltet. Ikke bare som formidler og journalist, men som en som kjenner kulturen og kan mene noe om hva som er god og dårlig kvalitet.

I en vurdering er det viktig å kjenne historien, se hva som har vært gjort tidligere og ha noe å måle dagens uttrykk opp mot. Kontinuitet av kunnskap om kultur er viktig ikke bare på et museum eller i et forskningsmiljø, men også i redaksjonene. Uten kontinuiteten blir vi lett historieløse. For oss handler dagens debatt om anmelderne som ble borte først og fremst om at viktig kunnskap og et demokratisk perspektiv kan forsvinne fra redaksjonene. Vårt spørsmål til kulturredaksjonene blir derfor som følger: Hvordan skal dere holde kunnskapen om kulturen oppe i redaksjonene om dere ikke lenger har deres egne faglige spesialister?

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.