Kort sagt, torsdag 15. februar
Parkeringsplasser i Oslo sentrum, måling av livskvalitet og søndagsåpne butikker. Dette er dagens kortinnlegg.
Byrådet - skam dere!
Tenkte Byrådet noen gang på konsekvensene av å fjerne nesten alle parkeringsplassene i sentrum?
Sist søndag besøkte jeg en nesten tom restaurant i Tordenskjoldsgate. Innehaveren var fortvilet over utviklingen. Utenfor var hele gaten tom for biler. Kan man ikke i det minste tillate parkering for elbiler - gjerne mot betaling - når hovedbegrunnelsen for bilfritt sentrum var å redusere forurensningen?
Jeg føler med alle som står i fare for å miste arbeidet sitt på grunn av Byrådets uforstand. Med sine millionlønninger og parkering under Rådhuset behøver jo ikke de å bekymre seg.
Frithjof Fure, Oslo
Ikke innenfor min skalle
Stortinget vil vedta en Nasjonal Måling av Livskvalitet. Bra. Men hvordan måle lykke? Vitenskapen løser det, svarer stortingsrepresentant og psykolog Per Espen Stoknes fra Miljøpartiet. Den kan skanne hjernen eller måle smil. Svaret ga meg frysninger. For det første er det unøyaktig. Vi kan skille ute såkalt ekte smil til en viss grad. Men hva når folk ler hjertelig av andres ulykke? Det verste er at vitenskapsfolk skal bestemme hvor lykkelig jeg er. Det åpner for en totalitær tenkning. Du får ikke adgang innenfor skallen min, Stoknes.
Dette bryter med de anerkjente målinger av nasjonal livskvalitet. De kan sorteres i tre typer. Den første måler ressurser folk har, som inntekt, utdanning, tilgang til ren natur – som FNs indeks for menneskelig utvikling. Den andre måler subjektiv livskvalitet. Du spør folk om hvor lykkelige de er på en skala fra en til ti – som FNs lykkemåling. Den tredje fanger opp hendelser i samfunnet som mord og konflikter – som i Den Globale Fredsindeksen.
Jeg har sammenlignet disse tre metodene for Norge fra 1960 til 1990. De ga tre forskjellige svar. Menneskers ressurser økte sterkt. Subjektiv livskvalitet var omtrent det samme. Mens mål for vold og ensomhet viste forverring.
Det er en sammenstilling av disse som kan gi interessante svar. Men viktigst: Om du skal måle vår subjektive lykke, så spør oss! Min tanke er fri.
Dag Hareide
Oppklaring om Clemets bruk av SIFOs forskning
I kronikken om søndagsåpne butikker i Aftenposten 4. februar refererer Kristin Clemet til tall fra SIFOs studie fra 2015 om søndagsarbeid («Søndag – fortsatt en annerledes dag?»). Clemet skriver at det var omtrent like mange som henholdsvis likte og mislikte å arbeide på søndager. Våre tall viser at den største prosentandelen – 45 prosent – svarte «både og», mens 29 prosent svarte «liker svært/ganske godt», og 25 prosent «liker svært dårlig/ganske dårlig». Clemet refererer til våre resultater under overskriften «Mange ønsker å jobbe», noe vi ikke synes tallene gir dekning for. I samme avsnitt refereres det til at «særlig innen salg og service er det mange som ønsker å arbeide på søndag. Blant for eksempel bønder, håndverkere og kontorfolk er det mellom en femtedel og en fjerdedel som ønsker å arbeide på søndag». Dette er ikke våre tall, men det er ikke oppgitt kilde.
Vi finner det litt underlig å bli brukt som sannhetsvitne for behovet for søndagsåpne butikker. Vår studie viste at en majoritet i befolkningen oppfatter søndagen som en annerledesdag, og de ønsker at den skal fortsette å være det. SIFO-studier viser dessuten at åpningstidene i varehandelen på hverdager og lørdager er blitt dramatisk utvidet i den senere tid, noe som gjør at forbrukernes tilgang til varemarkedet i dag er vel ivaretatt. Det kan være mange gode grunner til å gjøre noe med reguleringene av søndagshandelen, men hensynet til forbrukernes ønsker og behov er neppe det viktigste, like lite som hensynet til de ansatte.
Randi Lavik og Eivind Jacobsen, Forbruksforskningsinstituttet SIFO/Oslo Met - Storbyuniversitetet
