Debatt

Attentatet på William Nygaard og et bestialsk, antisemittisk drap i Paris har mye til felles. Det må vi se. | Vibeke Knoop Rachline

  • Vibeke Knoop Rachline
    Vibeke Knoop Rachline
    Frilansjournalist, Paris
Drapet på Ilan Halimi (t.h) skaket opp det jødiske samfunnet i Paris. William Nygaard ble livstruende skadet i Oslo. Sakene har mye til felles, mener Vibeke Knoop Rachline.

Politi og myndigheter var blinde for virkeligheten.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Torsdag 11. oktober var det 25 år siden forlegger William Nygaard ble truffet av tre skudd utenfor sitt hjem i Dagaliveien Oslo.

For 12 år siden ble telefonselgeren Ilan Halimi bortført og senere drept i Paris.

De to sakene har mye til felles.

Vibeke Knoop Rachline er journalist i Paris.

Ilan Halimi ble lokket i en felle av en vakker jente og bortført av en spesielt brutal gjeng, senere kalt «Barbarene». De tok ham med til en leilighet i en forstad og teipet ham som en mumie. Han ble utsultet, slått og brent med sigarettglør i 24 døgn, før han ble dumpet i en toggrøft. Livet sto ikke til å redde. Ilan ble 24 år.

Hva har så denne brutale saken å gjøre med skuddene i Dagaliveien? Politiet og myndighetene ville i begge tilfeller ikke se det innlysende.

Nektet å se det antisemittiske motivet

Ilan Halimi ble kidnappet fordi han var jøde. Og fordi kidnapperne var overbevist om at de dermed kunne få rikelig med løsepenger. Alle «vet» jo at jøder er styrtrike.

Dessverre var ikke Ilans familie det. Politiet nektet å anse motivet som et utslag av antisemittisme. Nei, det var bare en vinningsforbrytelse, sa de til Ilans foreldre. De unnlot å etterforske om for eksempel andre unge jøder hadde blitt forsøkt bortført – noe som senere skulle vise seg. De ville redde Ilan, men vek ikke fra sine overbevisninger.

23-åringen Ilan Halimi ble utsatt for fryktelig tortur og dumpet naken på gaten.

En politipsykolog dikterte alt Ilans pappa skulle si til kidnapperne. Og løsepenger betalte man ikke i Frankrike. Selv da kidnapperne henvendte seg til en rabbiner for å få jødene i Paris til å samle inn penger, fikk ikke det etterforskerne til å se klart.

Til slutt ga myndighetene etter for et voldsomt press fra opinionen og vedgikk det åpenbare motivet, men da var Ilan død. 26 ble arrestert og dømt. Familien overførte Ilans levninger til Israel – de ville ikke ha ham begravet i fransk jord.

Mangel på innsikt, eller politiske motiver?

I Norge ble det aldri et tilsvarende press fra opinionen for at etterforskerne skulle følge det like åpenbare motivet i Nygaard-saken: Rushdie-fatwaen og «iransporet». Likevel unngår Kripos så vidt at saken blir foreldet – 25 år senere.

Mye er selvsagt forandret. I dag ser man lettere internasjonale forbindelser. Al Qaida og IS har gjort religiøse motiver tragisk tydelige. Nå sies det at man var redd for å se noe lignende i 1993.

Det var 11. oktober 1993 at daværende forlagssjef William Nygaard ble skutt og alvorlig såret utenfor sitt hjem i Dagaliveien.

Det hevdes at man manglet innsikt. Men det klarte jo en journalist, Odd Isungset, å opparbeide alene. Hans dokumentarfilm «Blodsporene fra Dagaliveien» kom i 2008. Kanskje man allerede da kunne ha gjort mer enn å overføre etterforskningen til en annen politietat? Eller lå det noe mer under? Norges aktive rolle i Midtøsten?

I Frankrike ga filmen «24 dager» av Alexandre Arcady inntrykk av mer politiske motiver. Myndighetene hadde tydeligvis vært livredde for å vekke til live «jødeproblemet».

Ytringsfrihet og bekjempelse av antisemittisme er «betydelige samfunnsinteresser», for å stjele straffelovens ordlyd. De må aldri bli usynlige igjen, hverken i Paris eller Oslo.

Salman Rushdie sammen med daværende forlagsdirektør i Aschehoug, William Nygaard, ved Aschehoughs hagefest i 1992.
Les også

PODCAST: Forklart på 15 minutter – Attentatet mot forlegger William Nygaard

Følg og delta i debatten hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Antisemittisme
  2. Islamsk fundamentalisme
  3. Terror
  4. Journalistikk