En ny sentrum/venstre-regjering bør ha andre mål for bistanden enn hvor mye penger den skal bruke | Andreas C. Halse
Finansiering av luksusvanene til afrikanske statsledere er neppe på prioriteringslisten til norske skattebetalere.
Gjennom flere artikler har Aftenposten fokusert på luksusforbruk blant ledere i land som har mottatt enorme beløp i norsk bistand. De vil ha samme luksusfly som Beyoncé og de er ikke redde for å betale for det. Zambias president Edgar Lungu er for eksempel ikke fremmed for å punge ut 400 millioner kroner for et nytt privatfly med spesialdesignet interiør.
Norge ga landet 15 milliarder kroner i u-hjelp. Nå har presidenten kjøpt et eget luksusfly.
Kommer ikke fattige til gode
Noen som definitivt ikke får være med på flyturene, er landets fattige flertall. Jeg besøkte selv landet for noen år tilbake og må innrømme at turen gjorde inntrykk. Landet fremsto kort sagt som en gigantisk landsbygd med fattige bønder som slet for å få tilværelsen til å gå rundt. Ifølge FN-sambandet lever fortsatt om lag 60 prosent av befolkningen i fattigdom.
Det er et tall jeg personlig gjerne bidrar gjennom skatteseddelen til å få nedover. I den anledning er det nedslående å se at NORAD selv konkluderer med at mye av den norske bistanden «ikke har skapt utvikling og varige spor» og heller ikke kommet fattige til gode.
Men malariamedisinering hjelper
Om de fattigste i landet sitter igjen med lite eller ingen ting fra norsk bistand, er situasjonen en ganske annen for landets elite. Innkjøpene av luksusfly står i en grell kontrast til elendigheten resten av befolkningen lever i. Kjøpet er lånefinansiert, og et mer eller mindre direkte resultat av at Norge brukte hundrevis av millioner kroner på å slette landets gjeld i 2005.
De er alle presidenter i land hvor folk sulter. De får millioner i norsk bistand. Og vil ha samme luksusfly som Beyoncé.
Alt er imidlertid ikke nytteløst. På den positive siden kan det nevnes at bistand i skatteinnkrevingen har gjort at gruvenæringen betaler mer skatt enn før. Og medisinering av unger mot malaria virker mot malaria.
Penger er ikke alltid løsningen
Resultatene fra Zambia bør uansett lære oss at mer penger ikke alltid er løsningen i utviklingspolitikken. Både SV, Ap og KrF har programfestet at Norge skal bruke minst en prosent av BNI på bistand årlig. Faren med slike mål er at de overstyrer de faktiske resultatene og skaper et press etter å få brukt pengene opp. Et løfte er et løfte og ansvarlig minister er uansett borte før prosjektene evalueres.
Medisinering, jenters utdanning, reduksjon av fattigdom og ikke minst å redusere forskjellene, bør være åpenbare prioriteringer for utviklingspolitikken. Man bør imidlertid også ta innover seg at mer penger kan gjøre forskjellene større. Det er ikke vanlige folk som tjener på en konkurranse i luksusvaner.
Norge skal bidra i verden. Men vi bør ha større drømmer enn økt pengebruk.
Internrevisjonen: Hver uke skriver Haakon Riekeles eller Andreas C. Halse i Aftenposten om norsk politikk. Riekeles kritiserer høyresiden, mens Halse kritiserer venstresiden. Andreas C. Halse er tidligere leder i Sosialistisk Ungdom. I dag jobber han med faglige rettigheter og internasjonal politikk som daglig leder i Svenssonstiftelsen.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
