Debatt

Regjeringen tror ikke på kunstens rolle | Jonas Dahlberg

  • Jonas Dahlberg, kunstner

Kunstneren Jonas Dahlberg har fått beskjed fra Regjeringen om at ikke bare hans minnesmerke på Sørbråten (bildet) er skrinlagt, men også minnestedet i regjeringskvartalet Foto: Jonas Dahlberg Studio / NTB scanpix

Det burde være Regjeringens, ikke de pårørende eller AUFs, oppgave å skape de beste forutsetninger for samtalen om et minnested etter 22. juli.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Etter Regjeringens pressekonferanse den 21. juni der det ble meddelt at det nasjonale minnestedet i Hole skulle flyttes fra Sørbråten til Utøyakaia, fikk jeg beskjed om at hele min kontrakt knyttet til etableringen av nasjonale minnesteder etter 22. juli skulle sies opp.

Dette betyr ikke bare at Memory Wound på Sørbråten aldri vil bli realisert. Det betyr også at det pågående arbeidet med de midlertidige og det permanente minnestedet i regjeringsområdet, som jeg og Kunst i offentlige rom (KORO) har arbeidet med i tett dialog med berørte parter, Kulturdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet siden september 2016, også er avsluttet.

  • Rettssaken om minnestedet på Sørbråten: Ble stanset i vår

I pressemeldingen fra 21. juni sier statsråd Jan Tore Sanner (H) at grunnen er at det ikke lenger er relevant nå når minnestedet ved Sørbråten er stoppet.

Jonas Dahlberg. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Men en av grunnforutsetningene for det pågående arbeidet med minnestedene i regjeringsområdet, var at det ikke skulle være avhengig av resultatet av rettssaken om minnestedet ved Sørbråten. Dette ble også offentliggjort av KORO den 21. september 2016.

Regjeringen og kunstens rolle

Videre sier Sanner i pressemeldingen at det nye minnestedet ved Utøyakaia skal «fremstå som verdig og lavmælt». Men hva betyr det?

Jeg er overbevist om at hensikten med et nasjonalt minnested er å hedre dem som mistet livet ved å insistere på en fortsatt felles samtale om det som skjedde. Og at samtalen i seg selv, skjønt av og til ubehagelig, er det som på sikt kan fungere som en bearbeiding av traumet.

Jeg er enig i at en slik samtale bør være lavmælt og verdig. Slik har det ikke alltid vært i løpet av prosessen. Men beror det virkelig først og fremst på mitt forslag, på kunsten? Finnes det ikke også et politisk ansvar?

Samtalen om traumatiske hendelser

En kunstnerisk utforming kan på en helt spesiell måte bidra til å holde samtalen om traumatiske hendelser levende, det er i alle fall min overbevisning, og det er den som er ledetråden i arbeidet mitt.

Den visuelle kunsten har en spesiell rolle når det gjelder denne typen hendelser, hendelser som kan synes nærmest ubegripelige og vanskelige å beskrive med ord.

Det betyr ikke at kunsten skal kunne erstatte andre former, tvert imot behøves det også journalistiske, vitenskapelige, religiøse og andre måter å forholde seg til det ubegripelige på. Det jeg mener, er at kunsten har en annen rolle, mindre avhengig av språk. Men ikke mindre viktig.

Da Regjeringen besluttet at KORO ikke lenger skal være en av aktørene, viste man tydelig at man ikke vil at kunsten skal spille noen viktig rolle i det videre arbeidet.

Det vesentlige er ikke først og fremst at Regjeringen stopper arbeidet med nettopp disse minnestedene som jeg er blitt bedt om å arbeide med, men at den så tydelig markerer at de overhodet ikke tror på kunstens rolle i denne saken. Det er mildest talt bemerkelsesverdig, også i et internasjonalt perspektiv.

Regjeringens ansvar

Jeg tror at debatten som har pågått om minnestedene i Hole og Oslo, utgjør en viktig del av den sorgprosessen som et samfunn og dets enkeltindivider går gjennom.

Tiden, og hvordan man forholder seg til den, er vesentlig i et slikt perspektiv. De fleste minnestedene som er blitt oppført rundt om i verden, har tatt lengre tid å gjennomføre enn de seks årene som er gått siden hendelsene i Norge, og også disse har på lignende måte blitt endret etter vanskelige diskusjoner.

Det burde være Regjeringens oppgave å skape de beste forutsetninger for denne samtalen og å lede den varsomt. Dette ansvaret kan ikke legges på andre, aller minst på de pårørende eller en politisk ungdomsorganisasjon.

Jeg er svært takknemlig for at jeg for fire år siden fikk tillit fra representantene for de pårørende og overlevende, som var med på å velge forslaget mitt. Og jeg håper inderlig at denne teksten ikke vil skape mer uorden for dem, men i stedet vil bidra til samtalen, til en verdig og i alle fall noenlunde lavmælt samtale.

Oversatt fra svensk av Bjørg Hellum

Her kan du lese flere saker om 22. juli:

Utøya / 22.juli

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Foto: Roald, Berit / NTB scanpix

Les mer om

  1. 22. juli
  2. Kunst
  3. Hole
  4. Jan Tore Sanner