Snikpolitisering av Høyesterett

Stortinget har selv avvist en politisering av Høyesterett; det ville undergrave den høye tillit norske domstoler nyter i kraft av institusjonell uavhengighet.

«Det ville være et stort tap for den demokratiske offentligheten om ikke rettsstatens aller fremste embetsmann – justitiarius – synliggjorde Høyesterett med aktiv informasjon om domstolens virksomhet og utvikling,» avslutter Gunnar Grendstad sitt innlegg i Aftenposten, 26. november.

Det finnes ingen holdepunkter for å anta at dette er noe noen er uenig i.

«Rettspolitiske programmer»

Tidligere har Grendstad tatt til orde for politisert utnevnelse av høyesterettsdommere – av Stortinget.

Stortinget selv har avvist en slik politisering av Høyesterett; det ville undergrave den unikt høye tillit norske domstoler nyter i kraft av institusjonell uavhengighet.Nå er det justitiariusembedet som skal politiseres – jeg vil si: snikpolitiseres. Ikke bare ved at Stortinget konsulteres, slik det uansett ligger an til, nei, ved at kandidatene skal avhøres om sine «rettspolitiske programmer».

«Domstollovens formelle prosedyrer om vurdering og rangering av dommere til Høyesterett er satt til side når det gjelder utvelgelsen av justitiarius.» Det er feil.

Domstolloven er ikke satt til side, det er nettopp lovgiver selv som legger opp til at justitiarius utnevnes på en annen måte enn øvrige høyesterettsdommere.

Loven kan absolutt kritiseres, men er det ikke mulig for en statsviter å fremføre denne kritikken uten at dommere mistenkes for primært å være egeninteresserte maktaktører snarere enn fortolkende fagpersoner med en viss profesjonsetikk?

Profesjonelle skjønnsutøvelse

Det er viktig med offentlig oppmerksomhet om søkere til justitiariusembedet og hvilke prosedyrer regjeringen har valgt og vil velge å følge ved tilsettingen.

Men Grendstads feilaktige fremstilling av domstolloven er illustrerende for hans gjennomgående insinuante innstilling til dommere.

Det begynte for noen år siden med hans «avsløring» av høyesterettsdommeres personlige «preferanser»: de stemte i sine domsvota ikke etter beste faglige skjønn, men etter fargen på utnevnende regjering.

Da den «avsløringen» ble avslørt som metodisk uholdbar og faktisk feil, grep Grendstad til en reduksjonistisk forklaring av dommeratferd: dommernes bakgrunn avslørte hvorfor de stemte som de gjorde.

Hvilke andre skjulte beveggrunner for dommeradferd som står for tur, er uvisst.

Fellestrekket har vært at ordinær tolkningslære og de rom for uenigheter som har ligget i dommeres profesjonelle skjønnsutøvelse siden romerretten, synes uinteressante for professoren.

Mistro til dommere

Grendstads iboende mistro til dommere virker naturlig i lys av hans overveldende tiltro til hva enkeltvarianter av arten kan få utrettet.

Fire tiår med modning av domstols-, straffeprosess— og sivilprosessreform, bredt sammensatte, uavhengige utredninger, akademiske intervensjoner, departementale proposisjoner og Stortinget selv er bare statister i Grendstads fortelling, der justitiariene Carsten Smith og Tore Schei nærmest egenhendig har «omdannet» og «forvandlet» Høyesterett.

Fra å være en domstol som før drev med «fillesaker», har Smith og Schei «økt domstolens makt på bekostning av Stortinget og regjeringen». Justitiarius har makt, og aktørforklaringer er viktige, men blir ikke dette vel enkelt, selv for en professor i statsvitenskap?

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.