Kinas imperialisme i Afrika

Profitt og innflydelse. Min kronikk om Kina i Afrika (4.10.) har vakt debatt. Halle Jørn Hanssen (8.10.) pekte med utgangspunkt i situasjonen i Sudan på at Kinas ekspansjon i Afrika innebar aggressiv utnyttelse av afrikanske ressurser og støtte til regimet i Khartoums myrderier. Jørgen Carling understrekte (30.10) at man ikke må se kinesiske småhandleres virksomhet i Afrika som en del av et "velregissert imperialistisk prosjekt". Tore Westberg hadde (27.11.) et innlegg der han hevdet at Afrika hadde mye å lære av Kina. Mitt poeng er at man må analysere hele den kinesiske virksomheten i Afrika ut fra et strukturelt perspektiv. Der utgjør små handelsmenn et viktig ledd i omsetningen av kinesiske varer. De er en del av en total kinesisk ekspansjon. Denne ekspansjonen omfatter nesten alltid en kombinasjon av politikk og business, og det er ikke uttrykk for konspirasjonstenkning å se slike forbindelser. Under et besøk i Gabon i 2004 sa den kinesiske presidenten Hu Juntao at i Afrika, så vel som andre steder, og som andre stormakter, vil Kina handle ut fra sine egne interesser og konsentrere seg om de land man kan oppnå mest — i form av tilgang til råvarer, økonomisk utbytte og politisk innflytelse. Et eksempel er de gunstige kinesiske lånene til Angola i bytte for oljekonsesjoner som ikke var gjenstand for vanlige budrunder. Dette ble sterkt kritisert av Transparency International. Forutsetningene for lånene var at de skal brukes til store byggeprosjekter drevet av kinesiske firmaer, der den kinesiske arbeidsstokken utgjør 70 prosent, den angolanske 30. Slike prosesser styrker den utbredte korrupsjonen i Angola. Korrupsjon er et politisk spørsmål, og alle vet at det er et svært alvorlig problem i Kina.Slik sett slutter Kina seg til den praksis som andre stormakter over lang tid har stått for i Afrika. Kina er først og fremst interessert i å skaffe seg profitt og innflydelse gjennom investeringer, særlig råvareutbytting - olje, skogbruk, fiske, mineraler. I mange tilfeller dreier det seg om rovdrift. Fornuftig forvaltning av naturressurser er et politisk spørsmål som må overordnes kortsiktig økonomisk profitt. Kina viser liten vilje til å satse på naturforvaltning og på å utvikle et mangslungent næringsliv, jordbruk, demokrati, godt styresett og å fremme menneskerettighetene.Under feiringen av den sør-afrikanske fagbevegelsens (Cosatu) 20-årsjubileum i Durban nylig demonstrerte medlemmene høylyt mot at T-skjortene som ble delt ut, var produsert i Kina. Grunnen til dette var ikke bare trusselen mot sørafrikanske arbeidsplasser, men også fordi mangelen på faglige rettigheter i Kina og de ekstremt lave lønnene der er en utfordring for fagbevegelsens mulighet til å sikre medlemmenes interesser som utfordres av den kinesiske autoritære modellen. Tore Westberg skriver at Kinas imperialisme i Afrika er av økonomisk karakter, mens Vestens er økonomisk, politisk og kulturell. Vesten lukker øynene for at knapt noe land har lykkes i å utvikle et sterkt demokrati før de klarte å bekjempe fattigdommen. Afrikanere er lite opptatt av "moteord som godt styresett og bærekraftig utvikling". Men det er ikke mulig å isolere økonomisk imperialisme fra politisk og kulturell imperialisme. Kina er en autoritær stat, som blant annet har oppnådd stor økonomisk vekst gjennom å begrense arbeidernes og den øvrige befolkningens demokratiske rettigheter. Demokrati og menneskeverd er ikke noe som må settes i annen rekke i forhold til økonomisk vekst. Menneskelige og demokratiske rettigheter gjelder alle, også afrikanere. Derfor er Kinas ekspansjon i Afrika et fenomen som bør følges nøye og kritisk av oss som er motstandere av alle former for imperialisme, og vil arbeide for respekt for menneskerettigheter, bevaring av naturressurser, åpne samfunn og kamp mot korrupsjon.