Mangfold handler ikke om å være korrekt

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Vil vi ha de beste kunstnerne og de mest nyskapende kunstuttrykkene, må vi lete overalt.

Kommentator Frank Rossavik påstår i Aftenposten 12. oktober at jeg har et instrumentelt syn på kunsten. Det er jeg uenig i, og interessant nok kan det se ut som at Rossavik er litt uenig med seg selv. Han innrømmer at det ikke trenger å være en motsetning mellom frie kulturuttrykk og mangfold. Han peker selv på dilemmaet med at hvis enkelte grupper ikke slipper til, kan vi gå glipp av mye god kunst.

Rossavik har rett i at mangfold ikke bør være et mål i seg selv. Målet bør være at vi har et levende, relevant og tilgjengelig kulturliv for alle – som viser det beste vi har. Men – hva om mangfold er et middel til å oppnå nettopp dette?

Ytringsfrihetskommisjonens rapport viser at personer med nedsatt funksjonsevne, som utgjør nesten 20 prosent av befolkningen, strever med å få sin stemme hørt i offentligheten. I rapporten «Actualise Utopia» (2019) kommer det tydelig frem at personer med flerkulturell bakgrunn har problemer med å få innpass i kulturlivet. Det samme viser vår undersøkelse «Et kunnskapsbasert og langsiktig mangfoldsarbeid» (2020), hvor det ble klart at kunstnere med samisk bakgrunn eller de som representerer nasjonale minoriteter i mindre grad inviteres inn i kultursektoren.

Disse gruppene representerer mange kunstnerskap som alle forteller om utfordringer med å få komme til i kulturlivet. Og når vi vet dette, skal vi da ikke gjøre noe med det?

Målet er ikke at alle skal bli kunstnere, men at kultursektoren ikke holder noen utenfor. Like muligheter er ikke en trussel mot den kunstneriske friheten. Snarere tvert imot. Det betyr at den kunstneriske friheten som i dag gjelder for noen, vil gjelde for flere.

Mangfold er et premiss for kvalitet. Vi må rekruttere bredt, anerkjenne flere uttrykk og akseptere at kvalitetsbegrepet hele tiden er i endring. Da kan ikke systemene, organisasjonene, strukturene eller kulturpolitikken være vanetenkende. Hvis vi unnlater å gjøre det, kan også Rossaviks bekymring bli en realitet – vi kan ende opp med å gå glipp av god kunst.

Kristin Danielsen, direktør, Kulturrådet