Bak den nyrike fasaden
Fint skal det være. Men på ett område har man gjennomgående valgt bort kvalitet.
Det er ikke spart på noe i Nasjonalmuseet. Bygget er med sine 54.600 kvadratmeter Nordens største kunstmuseum. Regningen kom på 6,1 milliarder kroner.
Også inne i museet skinner det. Foruten samlingen på 100.000 kunstverk er det innledet et lukrativt samarbeid med Norges rikeste familie om The Fredriksen Family Collection. Direktør Karin Hindsbo har en årslønn på over to millioner kroner medregnet pensjon. Det er mer enn hva statsministeren tjener.
Fint skal det være, altså. Slik det bør være i et nasjonalmuseum. Men på ett område har man gjennomgående valgt bort kvalitet: lønns- og arbeidsvilkår.
De tillitsvalgte raser
Nylig ble det kjent at 150 av Nasjonalmuseets vektere kan miste jobben. I stedet for å ansette egne vakter har museet valgt å leie inn fra selskapene Securitas og Protect. Det er i seg selv rart.
Verre er det likevel at et statseid museum ikke tar skikkelig vare på sine innleide. Årsaken til at 150 vektere nå frykter for jobben, er at Nasjonalmuseet har lyst vaktholdet ut på anbud på ny. Ettersom Nasjonalmuseet ikke har lyst ut anbudet som en såkalt virksomhetsoverdragelse, faller de som har jobbet for Securitas, mellom alle stoler. Dermed må de søke på de gamle jobbene sine på ny. Og dersom de får dem, er det uten ansiennitet og andre opparbeidede rettigheter. Ikke rart de tillitsvalgte raser.
Det blir ikke bedre av at moderne institusjoner og bedrifter uten unntak markedsfører seg selv som moralsk høyverdige
Det er ikke første gang Nasjonalmuseet får kritikk for dårlige arbeidsforhold. Under byggingen av museet ble det kjent at den tekniske etasjen er så lav under taket på det laveste at man må være under 1,65 meter for å kunne stå oppreist.
Mens The Fredriksen Family Collection Room har mange meter under taket, må de som sørger for at museet har lys og varme, bokstavelig talt ned på kne for å få gjort jobben sin.
Forventer at folk jobber gratis
Det er ikke bare på Nasjonalmuseet at de ansattes arbeidsvilkår kan havne bak i køen. Nylig skrev Fri Fagbevegelse om våre 14 Michelin-restauranter. Dette er restauranter hvor nesten ingenting er overlatt til tilfeldighetene.
Likevel er det bare én av våre 14 høyest rangerte restauranter som har tariffavtale. Det er ingen som ville akseptert at en Michelin-restaurant ikke hadde orden på hvor grønnsakene de serverer, kommer fra. Men de fleste av oss godtar uten videre at de ikke har orden på avtaleverket med sine ansatte.
Vi ser det samme i motebransjen. Fra merket Holzweiler kan man kjøpe en såkalt «solidarity poncho» for 2700 kroner. Men solidaritet er ikke dekkende for hvordan kjeden har behandlet sine ansatte.
I fjor lyste Holzweiler ut ulønnede «internships» for unge mennesker (utlysningene ble senere trukket tilbake). Samtidig som de forventer at kundene skal betale tusener for en poncho, forventer butikken også at folk skal jobbe gratis for dem.
Det er symptomatisk i det nyrike Norge at mens alt annet skal være dyrt, så godtar vi ofte at arbeidskraft kan være billig
Det blir ikke bedre av at moderne institusjoner og bedrifter uten unntak markedsfører seg selv som moralsk høyverdige.
Hos Holzweiler er et «bærekraftig tankesett grunnlaget for alt vi gjør». Noe som er ironisk all den tid bærekraften ikke strakte seg langt nok til å lønne de ansatte skikkelig.
Billig å være politisk korrekt
Eller ta Nasjonalmuseet, som den siste tiden har skapt furore med sin kompromissløse satsing på postkoloniale perspektiver. Hvor mange av de vekterne som nå kan bli satt på døren av museet, har et annet opphav enn etnisk norsk?
Mens det er billig for store aktører å være politisk korrekte, er det dyrt å gi vekterne fast jobb eller øke lønnen til renholderne. Særlig inntrykk gjør det heller ikke på kundene, som dersom de selv har god lønn, gjerne er mer opptatt av andre ting enn lønnsnivået til dem som betjener dem.
Det er symptomatisk i det nyrike Norge at mens alt annet skal være dyrt, så godtar vi ofte at arbeidskraft kan være billig. Men for at et museum skal kunne holdes åpent, må det være vektere på jobb. Det er heller ikke videre enkelt å drive Michelin-restaurant uten lærlinger eller klesbutikk uten folk som står i kassa.
Institusjoner som Nasjonalmuseet burde gå foran i å si at norske lønns- og arbeidsvilkår skal være i verdenstoppen på samme måte som kunsten, maten og moten vi lager.
