Aftenpostens kommentator hadde stått seg på å være noe mindre flåsete om «kirkefolket»

  • Gard Sandaker-Nielsen
    Gard Sandaker-Nielsen
Kirkefolk er vanlige folk. Det er noe av folkekirkens styrke, skriver innleggsforfatteren.

Rossaviks kommentar tegner et karikert bilde av folkekirkens arbeid og engasjement.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Aftenpostens kommentator Frank Rossavik lurer 20. september på om «kirkefolket» ikke har bedre ting å diskutere enn saken på årets kirkemøte om fremtidens organisering av kirken.

Kommentaren tegner et karikert bilde av folkekirkens arbeid og engasjement.

Det er bra at Rossavik bruker spalteplass på at Den norske kirkes øverste beslutningsorgan Kirkemøtet samles i Trondheim denne uken. Men han hadde stått seg på å være noe mindre flåsete.

Kjenner norske byer og bygder

Først skal jeg gi Rossavik rett i at biskopene og resten av kirkens lederskap med fordel kunne deltatt mer i samfunnsdebatten. Derfor kan det synes som om kirken ikke er opptatt av alle de «viktige og riktige tingene» – det som kommentatorkorpset og mediene bruker spalteplass på.

Vi trenger flere kunnskapsrike folk med gode grunnverdier både som kilder og aktører. Samtidig er nok det tabloide formatet utfordrende når man mener at ordskiftet trenger nyanser, ikke spissing og tabloidisering.

Jo, folkekirken har flere utfordringer. Men det stemmer ikke at dette er noe «kirkefolket» ikke er opptatt av.

Hver eneste dag jobber titusenvis av ansatte, frivillige og folkevalgte for å åpne kirkene. Vi inviterer til gode fellesskap, tilrettelegger for gudstjenester, møter og aktiviteter folk trenger, og bygger gode lokalsamfunn over hele Norge.

Det er knapt noen som tar pulsen på og kjenner norske byer og bygder så godt som folkekirkens folk. Det er fordi vi regelmessig er i kontakt med store deler av befolkningen og gjør en forskjell. Men igjen: Dette kan vi bli mye bedre til å fortelle om.

Kirkefolk er vanlige folk

Betegnelsen «kirkefolket» er misvisende. For menneskene i kirken er akkurat de samme som i resten av samfunnet.

Folk som jobber som prester og kantorer, folkevalgte i menighetsråd og frivillige i ungdomskoret, er akkurat de samme som sitter i kommunestyrer, som jobber i barnehager, sportsforretninger og advokatfirmaer, og som er frivillige i den lokale ungdomsklubben.

Kirkefolk er vanlige folk. Det er noe av folkekirkens styrke.

Organisering er viktig

Årets kirkemøte skal behandle mange «tørre» saker. Hvordan kirken skal organiseres, er én av dem.

Å lage rammer som legger til rette for godt lederskap, og som gjør at ansatte og folkevalgte kan og har lyst til å gjøre en så god jobb som mulig, er viktig for enhver organisasjon.

Jeg er enig i at organisering er for de spesielt interesserte. Derfor er dette noe Kirkemøtet skal bestemme. Så kan vi håpe at rammene bidrar til at kirkeorganisasjonen blir enklere, og at mer penger kan gå til aktiviteter der livet leves – i menighetene.

Langvarig engasjement

Kirken kommer ikke «løpende etter i klimapolitikken», som Rossavik påstår. Mange saker har et langvarig engasjement hos mange i kirken.

Samtidig skulle jeg selvsagt ønske at kirkens lederskap tidligere hadde kjempet for LHBT+. Heldigvis har vi vunnet frem, noe som på ingen måte har kommet av seg selv, like lite som det har kommet av seg selv i resten av samfunnet.

Skal oftere forsøke å sette dagsorden

Det kan være krevende å delta i samfunnsdebatten. Men jeg skal ta Rossavik på ordet.

Jeg lover at vi er flere som skal prøve å være tydeligere og oftere forsøke å sette dagsorden.

Da håper jeg også at Aftenposten oftere tar kontakt og gir oss spalteplass når vi har noe viktig å komme med.