Debatt

Kort sagt, 14. mars

  • Redaksjonen

Rus, høyskoler, språk, psykiatri. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Foreldre påvirker rusdebuten!

15. februar skrev Elise Nyborg Eriksen i SAMFOR (Samarbeidsforum for foreldrefokusert forebygging i Oslo) om tenåringer, rus og foreldrerollen. Hun takker foreldre som våger å være «kjipe» og snakke med barna om blant annet rus.

SaLTo i Oslo vest (samarbeid mellom Oslo kommune og politiet) støtter budskapet. Det handler jo egentlig ikke om å være «kjip», men om å ta foreldreansvaret fullt ut på alvor. Tenåringene har generelt et godt forhold til foreldrene sine, og de ser opp til dem (Ung i Oslo, NOVA 2015). Vår oppfordring til alle foreldre er å bruke påvirkningskraften og snakke tidlig med barna om alkohol og rusmidler.
For å hjelpe familier i gang, har SaLTo i bydelene Ullern og Nordre Aker utarbeidet en brosjyre med råd og tips om hvordan du snakker med ungdom om rus.

De fleste ungdommene mellom 13 og 18 år i Ullern og Nordre Aker hverken drikker eller bruker andre rusmidler. Likevel: Sammenlignet med resten av Oslo eller landet for øvrig, er det grunn til å være bekymret for tidlig debut og et høyere forbruk. Alkohol dominerer, men både cannabis, kokain og MDMA forekommer (Ung i Oslo, NOVA 2015).
Gevinsten ved å snakke jevnlig om rus, forventninger, egne grenser og situasjoner som kan oppstå på ungdomsfester, er at det hjelper tenåringene til å reflektere over hva som er greit og ikke. Trygge tenåringer tar bedre vare på seg selv og er bedre rustet for å stå imot rus- og sexpress.

Vi ønsker dere lykke til!

Tonje Tovik, SaLTo-koordinator Bydel Ullern, Lennart Hartgen, oppvekstsjef Bydel Ullern, Pia Morønning Fossum, SaLTo-koordinator Bydel Nordre Aker og Anne Merete Ansok, avsnittsleder for forebyggende avsnitt Majorstua politidistrikt


Les også

Menn siterer seg selv langt oftere enn kvinner gjør | Curt Rice

Å måle vitenskapelig kvalitet

Regjeringen har hatt på høring et forslag om å justere hvordan universiteter og høyskoler finansieres. Forslaget går ut på å telle hvor mange ganger vitenskapelige artikler siteres av andre forskere. Institusjoner med forskere som siteres mye, vil få noe mer penger.

Forslaget er en respons på mange innspill om at dagens finansieringssystem i for stor grad stimulerer kvantitet i forskning og i for liten grad stimulerer kvalitet. Vi går nå gjennom høringsuttalelsene og har ikke besluttet om vi skal gå videre med forslaget.

Curt Rice, rektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, mener i Aftenposten 8. mars at forslaget vil «gi kvinnelige forskere nok et hinder for en likestilt karriere». Årsaken er at mannlige forskere har en tendens til å sitere andre menn i sine vitenskapelige artikler.

Resonnementet han bygger på to premisser som er problematiske.
Det første er at akademias egne måter å vurdere kvalitet på, ikke holder mål, og at de systematisk diskriminerer bidrag fra kvinner. Akademisk frihet og selvstyre for universiteter og høyskoler har høy politisk legitimitet. Det er nettopp fordi vi stoler på at akademia selv er i stand til å vurdere kvalitet. Vårt forslag om knytte en meget beskjeden del av grunnbevilgningen til siteringer, er nettopp basert på denne antagelsen.

Det andre premisset er at ledelsen ved universiteter og høyskoler opptrer uansvarlig ovenfor egne forskere. Finansieringssystemet, de såkalte tellekantene for forskning, kommer med en meget tydelig bruksanvisning: Det finansierer institusjoner, ikke enkeltforskere. Dermed vil heller ikke kvinnelige forskere «straffes», med mindre ledelsen gjør akkurat det, nemlig bruker tellekantene i systemet ovenfor enkeltforskere.

Jeg er enig med Rice at vi det gjenstår mye arbeid for å få full likestilling i universitets- og høyskolesektoren. Men det holdningsskapende arbeidet må gjøres på den enkelte institusjon. Det er forskere selv – og ikke minst forskningsledere som Curt Rice – som må gå foran.

Bjørn Haugstad, statssekretær i Kunnskapsdepartementet


Les også

Vi trenger ikke en politisk styrt normering av bokmålet | Torbjørn Nordgård og Helene Uri

Hvem skal eie språket?

I Aftenposten 9. mars tar Helene Uri og Torbjørn Nordgård til orde for at ansvaret for normering av norsk bokmål bør flyttes fra Språkrådet til Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. I innlegget bruker de Språkmeldingen fra 2008 for å argumentere for forslaget. Dessverre gir de en skjev fremstilling av innholdet i meldingen når de skriver at mange land «har overlatt» normeringen til ulike stiftelser eller forlag.

Tendensen er den motsatte – utviklingen de siste hundre årene har vist at normeringen snarere har gått fra privat til offentlig ansvar. Av de nordiske landene er det bare Sverige som normerer etter akademimodellen de ønsker seg. Hva er da begrunnelsen for at Norge skal gå i motsatt retning og privatisere denne oppgaven?

I dag er normeringen forankret i Stortinget. Nordgård og Uri hevder at det ikke er behov for en slik «politisk styrt normering» av bokmålet, samtidig ser de likevel for seg at normeringen også i fremtiden skal være «basert på overordnede retningslinjer» fra Kulturdepartementet. Hvordan det er mer demokratisk enn dagens modell, sier de dessverre ikke noe særlig om.

De skriver dessuten at Akademiet ønsker å «slippe folkemålet til», og at det ikke er behov for en «proaktiv, eksperimenterende» normering av bokmålet. Da må man kunne spørre: Hva i dagens språknormering skulle fortjene denne merkelappen, og hvilke deler av folkemålet er det Akademiet vil «slippe til» som ikke allerede er en del av bokmålsnormen?

Jeg vil gjenta det jeg skrev i Dagbladet 27. februar: Det har aldri vært mer ro rundt normeringen av bokmål og nynorsk enn det er i dag, og det vil være språkpolitisk uklokt å overlate oppgaven til henholdsvis en riksmålsorganisasjon og en nynorskorganisasjon.

Guri Melby, styreleder i Språkrådet


Les også

Simen Gaure: Forvirrende statistikk om svensk kriminalitet

Rett opp artikkelen direkte, Gaure

Simen Gaure ved Frisch-senteret kritiserte i Aftenposten tirsdag 7. mars en grafisk oversikt som illustrerer Wikipedia-artikkelen «Crime in Sweden». Jeg er enig i at en bedre illustrasjon kunne vært valgt.

Men jeg er likevel usikker på hvem Gaure skriver sin debattartikkel til. «Crime in Sweden» er lest over 80.000 ganger de siste månedene og er endret 50 ganger av 25 ulike forfattere, og trolig er det ingen av forfatterne som leser Aftenposten. Jeg er glad for at Gaure leser i Wikipedia. Jeg ønsker at neste gang han finner en feil eller kritikkverdig forhold, heller velger enten å rette opp artikkelen direkte eller skrive på artikkelens diskusjonsside.

Flere og flere vet nå at allmennheten ofte finner informasjon og kunnskap på Wikipedia og derfor velger å bidra, slik at deres tema blir bedre dekket. Det gjør at Wikipedia blir enda bedre, artiklene blir mer utfyllende og dekker flere temaer.

Hogne Neteland, styreleder, Wikimedia Norge


NOAH og Bernkonvensjonen

Siri Martinsen i NOAH følger opp en lang og suksessfylt tradisjon i norsk miljøbevegelse i sin artikkel av 10. mars. Det gjelder fortolkninger av Bernkonvensjonen. På 80- og 90-tallet klarte de til og med å få plantet den forestilling at Norge var forpliktet til å bygge opp egne «levedyktige» nasjonale bestander, slik at dette ble lagt til grunn av Stortingets flertall ved behandlingen av den andre rovviltmeldingen i 1997.

Når norske domstoler omsider har fått satt skapet på plass, og norske myndigheter stilltiende og motstrebende har innrettet seg etter dette, raser miljøbevegelsen og Martinsen og sier at Stortinget «bryter Bernkonvensjonen».

Jeg synes NOAH skal klage saken inn for Bernkonvensjonens sekretariat. Da vil NOAH og dens leder få den samme erfaring som tidligere klagere: Bernkonvensjonen vil avvise det hele som ugrunnet.

Bjørn Skåret, Trysil


Les også

Overlege Marianne Mjaaland om norsk psykiatri: – Vi trenger hjelp utenfra!

Psykisk helsevern intet «glassmanet-land»

I A-magasinet fredag 10. mars påstår Marianne Mjaaland at kunnskapsgrunnlaget i norsk psykiatri er fraværende og at vi ikke vet om behandlingen virker eller ikke.

Det er trist om pasienter skal miste troen på behandlingen de får. Faktum er at mennesker med psykiske lidelser hver dag får effektiv, dokumentert behandling i form av ulike psykologiske behandlingsmetoder og medisiner.

Vi kjenner oss ikke igjen i Mjaalands beskrivelser av psykiatrien som et «glassmanet-land.» Analyser viser at det er omtrent like stor effekt av medikamenter brukt i psykiatrien som i somatikken. Det samme gjelder for ikke-medikamentelle intervensjoner, som for eksempel psykologiske terapier.

Studier viser også at de fleste behandlingstilbud i psykiatrien er kostnadseffektive. Det kan vi sjelden si om dyre behandlinger i livets sluttfase for medisinske tilstander som kreft og hjerte- og karsykdommer.
Selv for de aller sykeste pasientene, med alvorlig psykisk sykdom og rusproblemer, har vi effektiv behandling, som for eksempel aktivt oppsøkende behandlingsteam (ACT-team).

Problemet er ikke at vi har for lite forskning på psykiske lidelser, slik Mjaaland hevder, snarere at vi ikke bruker den kunnskapen vi har.

Er det noe de siste tiårenes forskning på psykiske lidelser har vist, så er det viktigheten av tidlig oppdagelse og behandling. Vi håper ikke A-magasinets reportasje bidrar til at folk utsetter å søke hjelp.

Lars Lien, leder, Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (ROP), og Jan Ivar Røssberg, professor, Universitetet i Oslo

  • Grundig journalistikk og arenaer for meningsutveksling er viktigere enn noensinne. Bli abonnent på Aftenposten i dag

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. NOAH
  3. Språkrådet
  4. Psykiatri