Debatt

Kort sagt, 20. mars

  • Redaksjonen

Psykiatri, medieøkonomi og artsvern. Dette er dagens kortinnlegg

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Forskning i psykisk helsevern: keiserens nye klær

Hvorfor vedkjenner ikke Lars Lien og Jan Ivar Røssberg (Aftenposten 13. mars) seg grunnproblemet i all forskning på behandling av psykiske lidelser: diagnoser som er for upresise til at de lar seg forske på? Da raser forskningsreisverket Lien og Røssberg støtter seg til, når det gjelder effekt av både psykoterapi og medisiner.

Allen Frances og Robert Spitzer, som skapte diagnosesystemet, har for lengst bedt offentlig om unnskyldning. Med referanse til det samme «kunnskapsgrunnlaget» avviser likevel Røssberg både mistanken om alvorlige senvirkninger av medisiner og pasientenes ønsker om medisinfrie behandling.

I all medisin er det mye som hverken kan bekreftes eller avkreftes ved «forskning». Men kunnskapsbasen omfatter mer: erfaring fra profesjonelle og pasienter/brukere. Lien og Røssberg har rett i at mye kreftbehandling trolig ikke kan begrunnes rent «kostnadseffektivt». Lidelsestrykk og alvorlighetsgrad gjør at vi prioriterer det likevel. Slik vi også skal prioritere psykiske lidelser. Det er her profesjonelle burde sette inn støtet, heller enn å skjule sannheten bak «forskning» som ikke holder mål.

«Glassmanet»-metaforen skal ikke skremme, men mane oss profesjonelle til ærlighet og ydmykhet. Vårt første bud er å «ikke skade». Da skal vi være lydhøre for brukeres ønske om medisinfrihet, ikke forskanse oss i «vitenskapstårnet». Og lytte ekstra nøye til dem som går stille i dørene.

Marianne Mjaaland, psykiater og forfatter


Søkelys på psykiatrien

A-magasinet har en fin reportasje 10. mars om psykiater Marianne Mjaaland der hun retter et kritisk søkelys på psykiatrien. Det er det mange pasienter og pårørende som setter pris på.

Det gjør tydeligvis ikke psykiatriens museumsvoktere, som i et debattinnlegg i Aftenposten den 14. mars nærmest sier at Marianne Mjaaland må ikke pasientene høre på, og Jan Ivar Røssberg og Lars Lien skriver at de ikke kjenner seg igjen i Mjaalands beskrivelser av psykiatrien.

Vi som har lang erfaring med psykiatrien, kjenner oss meget godt igjen. Mjaaland mener at «Det er omtrent like lite vitenskapelig belegg for de ulike psykiatriske metodene som det er for homeopati». Hun frykter for at langtidsvirkningene av medisinene kan vise seg å bli vår tids skandale i likhet med lobotomi. Hun er ikke alene om å frykte det. Sveriges mest anerkjente psykiater, Johan Cullberg, mener det samme. Derfor er det trist å lese Røssbergs og Liens krampaktige forsvar for deres profesjon.

Lars Olle Engaas, pensjonert sosionom


Før overskuddene tilbake!

Hvorfor fortsetter de norske medieeierne og investorene utarmingen? Dette bør være ett av kjernespørsmålene i debatten som nå følger offentliggjøringen av Mediemangfoldsutvalgets utredning «Det norske mediemangfoldet», etter at den nylig ble presentert av utvalgets leder Knut Olav Åmås.

Mer enn noe annet er mediepolitikk verdipolitikk og demokratipolitikk. Og i debatten om norske medier og jamringen over at journalister og redaktører ikke oppfyller rollen hverken som «Den fjerde statsmakt» eller sitt selvpålagte samfunnsoppdrag, er det viktig å påpeke at norske medier er omgjort til investeringsobjekt i det mange milliarder store norske mediemarkedet.

Der er Klassekampen i en særstilling med sin opplagsøkning. Opplagstallene for foregående år danner grunnlaget for pressestøtten, og avisen mottok i 2015 vel 37 millioner og i 2016 vel 39 millioner kroner i slik støtte. Økningen skyldes at Klassekampen økte opplaget. For Klassekampen lager avis basert på grundig journalistikk som publikum vil ha. Og Klassekampens forretningsmodell er basert på at overskuddet går inn i driften.

Utenom Klassekampen er det vel få eller ingen norske mediehus som pløyer overskuddet sitt tilbake. Når Mediemangfoldsutvalget påpeker «at det akkurat nå ikke finnes bærekraftige forretningsmodeller for å finansiere betydelige deler av den samfunnsviktige norske journalistikken», må Klassekampens forretningsmodell være godt bevis på at dette faktisk ikke er korrekt.

Derfor spør jeg: Er den norske mediebransjen i en delvis selvforskyldt «krise»? Ville «krisen» vært mindre alvorlig om norske mediehus hadde fulgte Klassekampens eksempel og latt overskuddene forbli i avisene?

Steinar Larssen, cand. polit., cand philol.


Artsvern kan ikke bortforklares

Bjørn Skåret skriver i Aftenposten 14. mars at Norge ikke er forpliktet til å ta vare på våre bestander av ulv og andre rovdyr, og at NOAH tolker Bernkonvensjonen feil.

Men Bernkonvensjonen sier tydelig at hvert land har et ansvar for å sikre levedyktige bestander av arter som har naturlig tilhold der – slik jerv, gaupe, bjørn og ulv har i Norge. Å aktivt jobbe for å holde truede bestander på et minimum strider mot konvensjonens kjerne.

Hvis flere land hadde tenkt slik, ville rovdyrene raskt blitt truet også globalt. Likevel jobber både Stortinget og regjeringen for å redusere rovdyrbestandene, og det gjøres ingen forsøk på å få dem vekk fra rødlisten, hvor de står oppført som «kritisk» eller «sterkt truet». Oppfordringen om å ta saken til Bernkonvensjonen vil trolig bli fulgt – særlig på bakgrunn av at stadig flere internasjonale miljøjurister reagerer på norsk ulvepolitikk.

Siri Martinsen, veterinær og leder i NOAH – for dyrs rettigheter

Les mer om

  1. NOAH
  2. Ulv
  3. Mediepolitikk
  4. Mediemangfoldsutvalget
  5. Klassekampen
  6. Psykisk helsevern