Debatt

Kort sagt, 5. april

  • Redaksjonen

Befolkningsvekst, bistand, profitt og psykiatri. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Lite reflektert av Aftenpostens økonomiredaktør

Ola Storeng skriver i sin kommentar til Perspektivmeldingen 1. april om hvordan færre yrkesaktive pr. pensjonist i fremtiden vil påvirke skattepolitikk og velferd. Han konkluderer med: «Aller viktigst i et langt perspektiv er hvordan vi skal få mine barnebarn til å ønske seg flere barn enn sine foreldre. For det er dit vi må til slutt.»

Verden står overfor enorme utfordringer: global oppvarming, tap av biomangfold, dramatisk ødeleggelse av regnskog – listen er lang. Alt dette som følge av en voksende befolkning med et stadig større ressursforbruk. Med dette bakteppet overrasker det at Storeng ender opp med en såpass lite reflektert konklusjon som at det må fødes flere barn.

Vi må tørre å prate om dette temaet slik at vi alle blir klar over enkle fakta, som at hvor mange barn vi selv velger å få, påvirker verdens folketall og dermed også de øvrige globale utfordringene som diskuteres daglig. Takler vi ikke dette problemet, vil neppe balansen mellom skatt og velferd være den største utfordringen våre barn står overfor.

Knut R. Austreng


Høyres høyresving i bistanden

Sylvi Graham fra Høyre kom i Aftenposten mandag med et tilsvar til vårt leserinnlegg forrige uke. Vi er bekymret for Høyres landsmøtevedtak om at Norge skal «reagere mot land som nekter å ta imot sine egne borgere, gjennom å revurdere Norges bistand til disse landene». Vi mener dette er å bruke bistand som et pressmiddel overfor fattige land for å løse innenrikspolitiske utfordringer.

Men i sitt svar virker det ikke som at Graham har fått med seg at hennes eget parti har vedtatt dette. Hun skriver at Høyre har vedtatt at land som mottar norsk bistand «forventes å respektere forpliktelsen» til å ta mot egne borgere. Hun viser også til at dette står i asylforliket.

Det kan godt stemme at Høyre har vedtatt formuleringen Graham viser til, men det er stor forskjell på «forvente noe» og «å revurdere bistanden», og dette både tror og håper vi Graham er klar over.

Graham etterlyser ros for at Regjeringen, sammen med støttepartiene, har opprettholdt målet om at 1 prosent av brutto nasjonalprodukt skal gå til bistand. Det skal selvsagt de fire partiene ha ros for, og vi ser gjerne at også Høyre programfester dette neste landsmøte.

Men 1-prosentsmålet er ikke noe nytt. Det som er nytt, er Høyres skritt mot høyre, der de vurderer å fjerne bistand fra verdens fattige om ikke styremaktene i landet deres samarbeider om å ta imot asylsøkere som har fått avslag. Det er ikke greit.

Anne-Marie Helland, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp


Mer omsorg uten profitt

I Aftenposten 31. mars spør Civita-leder Kristin Clemet om SV kan garantere at det blir mer penger til barnehager, barnevern og asylmottak av å forby profitt – eller om vi risikerer at det blir mindre?

Du skal ha liten tro på ansatte og drivere av offentlige og ideelle velferdstjenester for å stille det spørsmålet. Å tro at et forbud mot å ta ut profitt fra velferdstjenester uunngåelig vil føre til mindre innovasjon og effektiv drift, vitner om et pessimistisk menneskesyn. I det ligger en antagelse om at det er konkurransen og ønsket om at de private eierne skal bli enda rikere, som motiverer de ansatte i barnehage, barnevern og asylmottak til å gi best mulig omsorg.

Ifølge Clemet er markedsøkonomiens kjerne at den leder til innovasjon. «Den får oss til å forsøke å gjøre noe bedre eller mer effektivt.» Men hvordan måler du effektiviteten til en ansatt i barnevernet? Eller i barnehagen? Handler det om å kunne passe flest mulig barn samtidig uten at de skader seg, eller handler det om å ha tid til å se hvert enkelt barn? Om å bidra til at de lærer det de skal, eller at de ikke havner utenfor samfunnet?

Så vil SV heller ikke forby kommersielle aktører. Det vi vil, er å hindre at noen få, store eiere blir enda rikere på fellesskapets regning. Dessverre finnes det i dag ikke noen oversikt over hvor mye penger velferdsprofitørene tar ut, blant annet fordi de store selskapene jobber hardt for å skjule dette, men vi har eksempler. I løpet av fem år tok syv kommersielle barnevernsaktører ut 550 millioner kroner i overskudd, og i 2015 tjente de fem velferdsmillionærene med høyest inntekt 135 millioner kroner.

Dette er penger tjent på velferd, som skulle gått til barnehager, barnevern og asylmottak. Det er ikke sløsing, det er omsorg.

Audun Lysbakken, SV-leder


Diagnoser i psykiatrien

Birgit Valla synes å mene at psykiatrisk behandling tilpasset den enkelte står i motsetning til å utføre systematiske utredninger og stille diagnoser.

Det må bero på en misforståelse. Vi behandler ikke diagnoser. Diagnoser er en av flere metoder som brukes for å sikre at man kan tilby en behandling som er tilpasset det enkelte menneskes behov.

For eksempel kan angst henge sammen med konflikter i forholdet til partner eller forekomme i kjølvannet av en traumatisk hendelse, men angst kan også være forårsaket av en utviklingsforstyrrelse av sentralnervesystemet, visse former for epilepsi eller være uttrykk for en bivirkning av ikke-psykiatriske legemidler.

En individtilpasset behandling krever kunnskap om slike forskjeller. Derfor er diagnoser nødvendig, men selvfølgelig alene ikke tilstrekkelig, for å kunne tilby den enkelte en hjelp som er mest mulig skreddersydd dets behov.

Ulrik Fredrik Malt, leder av Norsk Psykiatrisk Forening, MD, Ph.d. (dr.med.)

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Befolkningsvekst
  3. Bistand
  4. Psykiatri