Å male med svart
Synsing, ikke journalistikk, preger virkelighetsfortellingen om rasisme i Norge. Det bereder grunnen for maktmisbruk.
Jeg har de siste kveldene sett på humorserien Nissene over skog og hei. En satirisk adventskalender fra 2011 med Espen Eckbo i de fleste viktige rollene. Serien er nå gjenstand for intens debatt fordi den blir beskyldt for rasisme.
Det er rollefiguren Ernst Øyvind Tvedt, Eckbos versjon av en mørkhudet sørlending, som er stridens kjerne.
Etter at Jamal Sheik fra instagramkontoen «Rasisme i Norge» kontaktet Discovery, valgte det amerikanske fjernsynsselskapet umiddelbart å fjerne hele serien fra sin programmeny.
Nå har de riktignok ombestemt seg. Ikke fordi de angrer prinsipielt, men fordi de mener prosessen ble rotete. Serien er i stedet merket som potensielt støtende. Uansett rotet speiler den hyperraske beslutningsprosessen følsomheten i en ny form for kapitalisme. Mer om det senere.
Minelagt landskap
Jeg er teaterkritiker og vant til å tolke rollefigurer, og Ernst Øyvind er en karakter fullstendig fri for rasifisering. Det er fordi mannen ikke er der som en minoritetsmarionett med dertil hørende replikker, posisjon eller rolle. Han er der som et fullverdig medlem av Norge, helt på linje med de andre figurene i serien.
Ikke én eneste gang gjøres det et poeng ut av hudfargen hans eller den etniske bakgrunnen. Stort lenger vekk fra det amerikanske, rasistiske fenomenet «blackfacing» er det neppe mulig å komme.
Men vi lever i en digitalglobal tid, der Instagram kan få styre både virkelighetsfortellingen og humorkunstens ytringsrom, på tvers av landegrenser og kulturer. Det som muligens er riktig og viktig ett sted, presses inn som «skal» og «må» alle steder.
Å snakke om ulik historie, ulike samfunnsstrukturer, om intensjon eller faktisk innhold tolkes som forsøk på bagatellisering. Det finnes ingen geografi. Det finnes ingen kontekst. Og det finnes heller ikke mye norsk journalistikk som kunne hjulpet oss å navigere rett i dette minelagte landskapet.
Jonna Støme ønsker nisser med «blackface» velkommen på TV. Men ikke akkurat nå.
Mest meningsytringer
Det tragiske drapet på amerikanske George Floyd satte i sving en stor debatt om strukturell rasisme og hverdagsrasisme også her i Norge. Og debatt er et dekkende ord, for det har vært langt mellom de grundige reportasjene, den undersøkende journalistikken og de faktabaserte nyhetssakene.
I stedet er det sosiale medier, personlige beretninger i pressen og pressens egne kommentatorer som har fått tegne bildet av landet vårt.
Analyseselskapet Retriever har undersøkt mediedekningen av dette temaet fra april frem til september og funnet at 70 prosent av sakene om hverdagsrasisme i Norge er meningsytringer.
Det pågår altså en opphetet og tidvis vond debatt om hvorvidt Norge har et stort problem eller ikke, og norsk presse fraskriver seg ansvaret for å undersøke realitetene.
Journalister skal selvfølgelig ikke tilsidesette meningsytringer basert på vonde erfaringer, men de skal først og fremst avklare om fortellingen er større enn seg selv. Retrievers undersøkelse viser at fortellingens størrelse er overlatt til de mest stridbare i det offentlige ordskiftet.
Når vi samtidig vet at diskusjoner om rasisme treffer berøringsangsten i store deler av befolkningen, er det enda mer alvorlig. Vanskelige spørsmål kombinert med fravær av journalistikk bereder grunnen for mistillit, økt polarisering, maktmisbruk og feilaktige beslutninger.
Historien om Eckbo-blokaden er et eksempel på dette.
Heftige protester
«Rasisme i Norge» er ikke en kanal som bedriver faktasjekk, det har Nettavisen nylig avslørt. Den er ikke demokratisk valgt og har heller ikke fått noe mandat til å forme ytringsrommet.
Tvert imot kommer det nå flere leserinnlegg fra fargede nordmenn som protesterer heftig. Men med om lag 31.000 følgere, og en agenda som treffer tidsånden helt presist, blir slagkraften uansett uforutsigbar. Det som tastes frem som sant i Norge, kan deles videre som sant i USA.
Det skjønner selvsagt Discovery også, og jeg tror forklaringen på den hyperraske avpubliseringen ligger her. Ikke fordi Discovery er spesielt opptatt av å være det godes forsvarer, men fordi moralisme er blitt en valuta det kommersielle markedet ser seg nødt til å investere i. Såpass tungt at grunnleggende demokratiske verdier som kunstnerisk ytringsfrihet får komme i annen rekke.
Vi vet fra før at Facebook kaster ut brukere som bryter med et strengt sensurregime. Nylig rammet det menneskerettighetsjuristen Anine Kierulf.
Nå følger altså redigerte mediehus med norske kanaler etter. Det hadde vært fint om pressen ga befolkningen fakta nok til å kunne vurdere om rasismen i Norge er så omfattende at det er verdt det.
Medierevisjonen er en fast spalte for mediekritikk. Spaltister er Kjersti Thorbjørnsrud, Jan Arild Snoen og Anki Gerhardsen.
