Debatt

Jeg er temmelig sikker på at mentaltrening ikke er et ord som blir mye brukt i andre deler av verden enn i Vesten

  • Sophie Matlary
Hvordan har det seg at det vestlige samfunn har utviklet et behov for selvhjelp? spør innleggsforfatteren.

Blir vi egentlig bedre og mer lykkelige av hele tiden å jobbe med oss selv?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Psykolog Hanne Brorson gir unge tips til å knipse vekk tunge tanker da generasjon psyk gjør det bedre enn noen gang, men ikke ser det selv.

Det ser ut til at det er noe som ikke stemmer, men ingen kan peke på den konkrete årsaken (Aftenposten 14. februar).

Som «ung, ambisiøs og pliktoppfyllende» kvinne (som ser ut til å være oppskriften på psykisk sykdom i dag), ønsker jeg å peke på hva jeg tror kan være årsaken.

Det er ikke deg, det er systemet.

Vestlig individualisme

Hvordan har det seg at det vestlige samfunn har utviklet et behov for selvhjelp?

Sophie Matlary.

Denne type fokus på «jeget» er en markant del av det å leve i et vestlig samfunn. Kan det tenke seg at «problemet» relateres til individualismen som råder i den vestlige verden i dag, og at vår egen søken etter noe «mer», ofte betegnet som lykke, fører oss til egentlig å skyte oss selv i foten? Jeg er temmelig sikker på at mentaltrening ikke er et ord som blir mye brukt i andre deler av verden enn i Vesten.

Det er vel bare her vi legger opp til slik trening. Andre steder er det ikke opp til mennesket å skulle skape jeget hele tiden.

Et paradoks som blir nevnt er at her har vi alt vi trenger – bortsett fra at tre av ti unge i Norge har symptomer på angst og depresjon (Aftenposten 14. februar). Det finnes en tomhet, en urolighet, og et mellomrom mellom det å ha alt, og det og ikke klare å nyte det. Det virker dermed rasjonelt å fikse dette tomrommet.

Men blir vi egentlig bedre og mer lykkelige av hele tiden å jobbe med oss selv? Sies det ikke at et problem blir større jo mer vi fokuserer på det?

Selvpålagte idealer

Jeg studerer ved King’s College, og er tilknyttet et prosjekt om hvordan folk i krigssoner opplever stress. Der er det ofte mer mental robusthet enn i fredelig vestlige samfunn, på tross av større fysisk fare.

Det betyr at mennesket har indre krefter og styrke, men i våre samfunn unngår vi å utvikle disse kvalitetene.

Vi løper heller til selvhjelperne med en gang vi ikke føler oss på topp. Vi skaper dermed et ideal om hvordan ting skal være, og når det ikke er slik, føler vi oss misfornøyde.

Det ironiske er at vi er misfornøyd på grunn av selvpålagte idealer som forteller oss at vi hele tiden skal ha det bra.

Være til stede

På stedet hvil er noe vi bør gjøre oftere.

Å være fornøyd med å leve i nuet er det nærmeste vi kommer det å leve, eller det å være til stede. Og det er nettopp dette alle selvhjelpsbøkene tror de formidler, «tilstedeværelse og mentalisering».

Men det er fysisk (og psykisk) umulig å være til stede i en tilværelse man ikke selv aksepterer, da man jobber mot en annen tilværelse istedenfor å godta den som er.

Vår trang til å fikse, endre og skape oss selv gjør at jeget er blitt noe annet enn oss selv, det er blitt en utenforliggende kraft som ønsker forbedring og som stadig jager etter noe mer.

Istedenfor å stå på «stedet hvil», være til stede i vår egen hverdag, flykter vi. Vi leker dermed katt og mus med oss selv. Det er (p)sykt det.

Les også:

  1. Les også

    «Det er vi som på død og liv skal lage mat fra bunnen av, ha flat mage og sette ny pers i Birken»

  2. Les også

    «Hvis Anders Danielsen Lies oppfatning er at man kan tenke seg frisk, er jeg glad han ikke er min lege»

  3. Les også

    Det skader ikke med litt mental trening

  4. Les også

    Kurerer angst på internett

Les mer om

  1. Debatt
  2. Psykisk helse
  3. Psykologi
  4. Selvutvikling