Debatt

Bevisvurderingen i overgrepssaker er komplisert

  • Rikke Lassen, dommer Oslo tingrett
  • Inger Bonnie Gjerde, dommer Nord-Troms tingrett

Påstanden om at dommerne i en særdomstol for barnespørsmål «vil tro på» barn i motsetning til dem som er dommere i de ordinære domstolene, savner både begrunnelse og belegg, skriver artikkelforfatterne. Foto: Stein Bjørge

Det er ikke riktig at vi «velger å tro at barnet ikke snakker sant».

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I en kronikk i Aftenposten 25. november skriver advokatene Thea Totland, Trude Trønnes og Fridtjof Piene Gundersen om barn som forteller om seksuelle overgrep, og som ikke blir trodd av norske dommere.

Budskapet er at dommere, i saker mellom foreldre, blir «overrumplet av at barn forteller om overgrep», at de «har svært vondt for å tro på barn som forteller om overgrep fra en av foreldrene», at «mange dommere velger å tro at barnet ikke snakker sant» fordi «det er enklest slik».

Vi er to av de norske dommerne, og dette kjenner vi oss ikke igjen i. Det er uklart hva advokatene bygger sine alvorlige påstander på. Vi frykter at de kan gi foreldre og barn mistillit til domstolene og bidra til at noen unnlater å søke beskyttelse for barn.

Dommer Rikke Lassen i Oslo tingrett (t.v.) og dommer Inger Bonnie Gjerde i Nord-Troms tingrett.

Påstander om at barn utsettes for overgrep fra en av foreldrene, er ikke uvanlig. Det er heller ikke ukjent at overgrep finner sted, også fra foreldre. Vi som dømmer i disse sakene dømmer også i straffesaker, vi vet mer enn de fleste om hva noen barn utsettes for, og vi vet at overgrep kan begås av barns nærmeste.

Les også

Aftenposten mener: Kampen mot overgrep må skjerpes

Vurderer de konkrete bevisene

Advokatenes eksempler er ikke mulige å imøtegå slik de er presentert, men det er vanskelig å tenke seg at de ikke inneholder flere nyanser. Vi vil oppfordre advokatene til å søke en objektiv og fullstendig gjennomgang av sakene de viser til. Det bør klarlegges hva som faktisk har skjedd, når de mener sakene gir dekning for å påstå at dommere ikke vil tro på barn, eller mangler forutsetninger for å forstå barns utsagn.

Dommere vurderer hver sak ut fra de konkrete bevisene. Mange bevis må vurderes, og dommeren må ha en objektiv tilnærming. Oppgaven i en sak mellom foreldre er å avsi en dom som er til barnets beste. I dette ligger å identifisere mulig risiko for barnet, å sørge for at saken opplyses så godt som mulig, og hvis det så fortsatt finnes tvil: å avgjøre saken slik at det ikke tas noen risiko på bekostning av barnet.

Dommeren er bundet av hensynet til barnets beste. I dette ligger også at det normalt vil være til barnets beste å ha en relasjon til begge foreldrene. Én risiko dommeren må søke å beskytte barnet mot, er altså tap av det viktige båndet til mor eller far. Om en mor hevder at barnet blir utsatt for overgrep fra far, må dommeren ettergå påstanden grundig. Vi tror ikke noen mener at vi automatisk og «for sikkerhets skyld» bare skal avsi dom for at barnet ikke lenger skal ha kontakt med far.

Les også

Barnevernsskandalen: - Farlig å støtte seg på bare én ekspert i overgrepssaker

Barns hukommelse er et vanskelig område

Virkeligheten når det gjelder barns utsagn om overgrep er komplisert. Men det er ikke slik at alle utsagn fra barn beskriver noe selvopplevd. Det finnes kompliserende mekanismer og feilkilder i form av blant annet misforståelser. Fra vitnepsykologien vet vi at barns hukommelse er et vanskelig område, og at hukommelse generelt er svært sammensatt og ikke fungerer som et filmopptak. Barn kan blant annet «huske» ting noen har fortalt dem om, de kan være påvirket av voksne eller av andre barn, og de kan blande ulike opplevelser og inntrykk.

For dommeren kan ikke barnets verbale utsagn alene være avgjørende. Det kan heller ikke vurderinger som fagpersoner gjør etter å ha snakket med barnet. Et barneavhør er ingen rettssak, og ingen mener vel at den som har avhørt et barn skal få felle en dom etterpå, og det basert på barnets uttalelse alene. Dommeren må vurdere alle bevisene og sette barnets uttalelser inn i en større sammenheng. En totalvurdering av et bredt bevisbilde kan gjøre at dommeren vurderer barnets utsagn annerledes enn den som ikke har tilgang til alle bevisene.

Les også

Etterforsker overgrep mot barn: «Det verste man kan gjøre, er å lukke øynene og si: Nei, dette orker jeg ikke å forholde meg til!»

Løsningen, etter advokatenes mening, er å innføre en særdomstol for barnespørsmål. Når advokatene konkluderer med at en dommer i en særdomstol «vil tro på» barn som vi som er dommere i de ordinære domstolene i dag «ikke vil tro på», savner dette både begrunnelse og belegg.

Vi forstår at kronikkformatet skaper begrensninger, og mottar gjerne en mer sammenhengende analyse i et bredere format. Vi har det samme målet: Ingen barn skal utsettes for overgrep, og domstolene skal bidra til beskyttelse av barn. Også dommere er mennesker og selvfølgelig ikke feilfrie. Men la oss forsikre de tre advokatene, og alle andre, om at norske dommere tar barn på største alvor. Vi tåler definitivt å høre om overgrep, og det er ikke riktig at vi «velger å tro at barnet ikke snakker sant».


Les også:

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kripos
  2. Barn og unge
  3. Overgrep

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Det er enklere for retten å tro at mor er gal enn at far er et «sexmonster»

  2. DEBATT

    Støre blander seg inn i Høyesteretts arbeid | Jan Fougner

  3. NORGE

    Advokat ber om granskning av saker behandlet av siktet tingrettsdommer

  4. DEBATT

    Domstoler i lokalsamfunnet bidrar til at folk har tillit til domstolene

  5. DEBATT

    Hvem bør behandle saker hvor voksne tvister om barn? Forslag til ny løsning er overlevert Regjeringen nå.

  6. DEBATT

    Dommen i «Jakob-saken» legitimerer et offentlig svik mot de mest sårbare og utsatte