Et mer korrekt og nyansert bilde av barnevernsutdanningen | Alicja Olkowska

Hvilke fakta bygger Anki Gerhardsen sine påstander om barnevernsutdanningen på?

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Anki Gerhardsens artikkel i Aftenposten 1. desember etterlater mange spørsmål:

  • Hvem er det som kritiseres her?
  • Hvilke fakta bygger hennes påstander på?
  • Hva mener hun med barnevernet?

Mye i hennes innlegg er uklart, men fordi jeg oppfatter at hun omtaler barnevernsutdanningene generelt, ønsker jeg å kommentere innlegget basert på faktaopplysninger ved bachelor i barnevern ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Jeg vil ta for meg enkelte punkter i hennes tekst og vise hvordan vi ivaretar disse kravene i vår utdanning.

Skikkethet:

Gerhardsen skriver at det ikke skjer noen vurdering av egnethet for å kunne jobbe i barnevernet.

I vår utdanning foretas det skikkethetsvurderinger løpende gjennom alle de tre studieårene, også under studentenes praksisperioder.

I tillegg til den kontinuerlige skikkethetsvurderingen finnes det en særskilt skikkethetsvurdering som foretas ved begrunnet tvil, på bakgrunn av en innkommet tvilsmelding. Tvilsmeldingen kan leveres av alle, både faglig personale som for eksempel øvingslærere og faglærere, og medstudenter og administrativt personale.

Ikke faglig sterk?:

Gerhardsen påstår at «du trenger altså ikke å være spesielt faglig sterk» for å komme inn på barnevernspedagogutdanningen.

I vår utdanning er opptakskravene strenge, kun de beste studentene får plass på studiet. Poenggrensen ved siste opptak til vår heltidsutdanning var 50,5, og for søkere med førstegangsvitnemål var poenggrensen 43,5. For deltidsstudiet var poenggrensen 42,2.

Praksisperioder:

Gerhardsen hevder at studentene ikke får relevant praksis fordi noen av dem har sin førstegangspraksis i barnehage eller skole.

Vår utdanning gjennomfører to praksisperioder hvor en av dem må være i barnevernstjenesten eller i institusjon.

Samtidig må vi poengtere at vi ikke utdanner bare til barnevernsfeltet, men også til skole, barnehage og psykisk helse. Derfor er kunnskap og erfaringer fra barnehage og skole relevant og nødvendig.

Undervisningsformer:

Gerhardsen skriver videre at mesteparten av undervisningen er teoretisk og foregår i felles forelesninger.

Hos oss er tradisjonelle forelesninger bare én av mange ulike undervisningsformer. I tillegg til dette har vi undervisning i små grupper der studentene får ferdighetstrening i å kommunisere med barn, ungdom og familier, samt aktivitetsfag som gir vesentlig kompetanse for barnevernsarbeidere. Vi har også fordypningsverksteder, prosjektarbeid og basisgrupper med lærerveiledning.

Rekruttering til stillinger ved vår utdanning:

Gerhardsen har rett i at det nå rekrutteres flere lærere med forskerkompetanse og doktorgrad. Bakgrunnen for dette er behovet for å styrke den forskningsbaserte undervisningen. Dette kommer også praksisfeltet til gode.

Det rekrutteres både fast ansatte og timelærere med lang praksiserfaring, og utdanningen samarbeider nært med praksisfeltet om undervisning og forskning.

Unge barnevernsarbeidere?:

Gerhardsen peker på at barnevernspedagogene er unge når de er ferdige. Alderssammensetningen hos våre studenter er variert. Noen er unge, og de får med seg masse ny kunnskap som de tar med seg ut i praksisfeltet. Andre har mange års praksiserfaring, og noen har en annen utdanningsbakgrunn fra universitet eller høyskole.

Undervisning om jus, volds- og overgrepsproblematikk:

Gerhardsen skriver videre at studentene lærer lite om vold og overgrep. Hos oss er vi opptatt av dette i utdanningen gjennom alle tre år.

Videre mener hun at de kan lite om jus. Studentene våre får jus-undervisning gjennom alle tre år, og undervisningen i jus er særskilt styrket de siste årene.

Makt og ansvar:

Hun skriver at studentene ikke rekker å gå i dybden på forholdet mellom makt og ansvar.

Makt og ansvar har vi et sterkt søkelys på gjennom hele studiet. Arbeidsundersøkelser viser at våre tidligere studenter verdsettes særskilt for sitt reflekterte forhold til makt og ansvarsforhold knyttet til profesjonsutøvelsen som barnevernspedagog.

Jeg håper at disse presiseringene vil bidra til å skape et mer korrekt og nyansert bilde av vår utdanning.