Venstres sommershow

  • Forf>politisk Redaktør
  • <
  • <forf>harald Stanghelle

Venstre er ikke lenger like skråsikre på at partiet heller vil ha «Jens enn Jensen». En taktisk retrett eller ønske om større fremtidig handlingsrom?

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

ETTER AT FREMSKRITTSPARTIET lenge dominerte sommerens politiske utspillskarusell, overtok Venstre — i hvert fall for en dag eller tre. Likhetene mellom de to partiene er ikke mange, bortsett fra at begge har fått medieomtale på grunn av det som muligens kan skje etter valget i 2009. Med andre ord dreier det seg ikke akkurat om håndfaste størrelser.Likevel er dette noe mer enn en politisk selskapslek. For Venstre kan fort komme i en nøkkelposisjon etter stortingsvalget. Meningsmålingene viser alle som en et såkalt borgerlig flertall, med et dominerende Fremskrittsparti som tyngdepunkt. Noen målinger viser også at det nye Stortinget kan få et flertall av Fremskrittspartiet og Høyre, men mye taler for at det ikke er spesielt realistisk. Da blir spørsmålet hva Venstre og Kristelig Folkeparti gjør.

Knust drøm.

  1. oktober i fjor så det enkelt ut å besvare dette spørsmålet. Den dagen knuste Lars Sponheim Siv Jensens regjeringsdrøm gjennom et intervju i Dagsavisen: «Jeg vil foretrekke Jens Stoltenberg som statsminister fremfor Siv Jensen eller Erna Solberg i en Høyre/Frp-regjering,» slo han kategorisk fast.Den politiske nyheten i denne uttalelsen er naturligvis ikke at Venstre vil være i opposisjon til en regjering der Fremskrittspartiet er med. Det er en selvfølgelighet. Nei, det oppsiktsvekkende er at Lars Sponheim så utvetydig sier han heller vil ha en Stoltenberg-ledet regjering. Han og hans parti valgte side, og meningsmålingene viste økt oppslutning for Venstre. Budskapet ble hamret inn i hele vinter, og nådde et slags klimaks da Lars Sponheim like før Venstres landsmøte i april undertegnet en "velgergaranti" i og for VG.

Nasjonal Oslo-modell?

«Jeg garanterer at den såkalte Oslo-modellen ikke er aktuell å gjennomføre på riksplan,» er det femte punktet i Sponheims politiske garantibevis.Da er det interessant at det nettopp er den samme Oslo-modell Venstres nestleder, Ola Elvestuen, viser til i et Dagsrevy-innslag før helgen. Han vil gjennomføre den «også nasjonalt» - etter et par dagers mediestorm riktignok forandret til at «nasjonalt er Oslo-modellen nærmest uaktuell».Men Elvestuens utgangspunkt er at Venstre og Kristelig Folkeparti får betydelig gjennomslag for sin politikk ved å utgjøre det «parlamentariske» grunnlaget for et byråd utgått fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener Elvestuen. Og han har rett i det.Likevel er det noe naivt over denne sammenligningen. Det jo ikke i Oslo bystyre at rammene for innvandringspolitikk, handlingsregel eller statlig kulturpolitikk skal avgjøres. Dessuten er Fremskrittspartiet det minste av de to byrådspartiene i Oslo, og må selvsagt justere de politiske forventningene deretter. Slik kan ingen forvente at det blir hvis Fremskrittspartiet går i regjering som det klart største partiet til høyre for den politiske midtstreken.

Nektet avklaring.

Ola Elvestuen blånektet i P2s politiske kvarter fredag å svare på gjentatte spørsmål fra en målrettet NRK-journalist om han støttet sin egen partileders valg mellom «Jens og Jensen». Mer overraskende er det at heller ikke Lars Sponheim nå vil gjenta seg selv. I sine kommentarer til Elvestuens utspill nøyde han seg med å si at Venstre vil være i opposisjon til regjeringen, enten den har Fremskrittspartiet eller Arbeiderpartiet som tyngdepunkt. Overfor Dagsavisen lørdag presiserer han dessuten at Venstre ikke vil «være parlamentarisk grunnlag for eller bidra til en regjering der Frp er med».Dette er jo selvsagt. Ingen regjering trenger skriftlige avtaler eller et flertallsvedtak i Stortinget for å bli dannet. Men en mindretallsregjering ønsker selvfølgelig en viss forståelse med ett eller flere av opposisjonspartiene for å påta seg regjeringsoppdraget. Det er derfor Venstre kan komme i en situasjon der «Jens eller Jensen» er en høyst relevant problemstilling.

Troverdighet og handlingsrom.

Det er mulig Lars Sponheim ikke vil gjenta seg selv fordi han har funnet ut at det er taktisk uklokt å bli knyttet så sterkt til muligheten for en Stoltenberg-ledet mindretallsregjering. En annen forklaring kan være at Venstre-lederen går forsiktig i dørene fordi han ikke enda en gang vil tråkke på en rikspolitisk uerfaren nestleder. En tredje er at det kan ha vært reaksjoner innad i Venstre på det bastante i Sponheims tidligere uttalelser. Og en fjerde mulighet er at ledelsen i Venstre systematisk vil forsøke skape et større fremtidig handlingsrom for seg selv enn den til nå har gjort. I så fall kan partiet få et stort troverdighetsproblem. Sponheims krystallklare uttalelser gir ikke manøvreringsrom. For det avgjørende spørsmålet til Venstres leder er ikke om han fortsatt mener at partiet skal være i opposisjon til en Frp-dominert regjering, men om han fortsatt foretrekker Jens Stoltenberg fremfor Siv Jensen og Erna Solberg som statsminister etter 2009-valget.

Harald Stanghelle.