Debatt

Tagging er del av det gode byliv

  • Samfunnsgeografistudent
  • Rapper
  • Forf>
  • Av <forf>whimsical<

I Aften 16. januar kan vi lese enda en artikkel der taggere og tagging blir forsøkt svartmalt. Tagging omtales utelukkende som vandalisme og skadeverk. Taggere fremstilles til og med som voldelige.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Nulltoleranse. At voksensamfunnet og mediene i dag, tilsynelatende unisont, fordømmer tagging og taggere kommer ikke som noen stor overraskelse. Rune Gerhardsens "taggerhue"-kampanje i andre halvdel av 90-tallet, og Merete Agerbak-Jensens nulltoleranse like etterpå, har nok gjort sitt med folkeopinionen. Denne offensive holdningen fra politikernes side har krevd høye offentlige kostnader, kostnader som igjen er blitt brukt som argument mot graffiti. I snart 15 år er ungdommer som har funnet glede i å forme byens utseende etter egne preferanser, gjennom tusjstreker og maling, blitt fremstilt som tullinger og harde kriminelle. Fra å bli omtalt i rosende ordelag på slutten av 80-tallet er tagging og taggere sakte, men sikkert blitt omgjort til en stor trussel for byen vår. Dette viser at tagging og taggere som samfunnsonde i stor grad er en mediekonstruksjon.

Selvoppfyllende profeti

Behandler man ungdom som et problem lenge nok, blir de til slutt et problem. Onsdagens artikkel er et godt eksempel i så måte. Tagging er ikke bare skadeverk, taggere er dessuten voldelige. I overskriften står det at taggere, altså flere enn én, angrep politiet. Velger en imidlertid å lese videre, fremkommer det at det bare var én av de pågrepne som angrep

politiet. Aften-journalistens overdrivelse er på ingen måte noe nytt, men føyer seg inn i rekken av et utall ubarmhjertige angrep på en hel ungdomskultur. Og i den grad taggermiljøet virkelig er blitt råere, er det logisk å anta at kommunen kan takke seg selv. For når myndighetenes reaksjoner på tagging intensiveres og gjøres mer aggressive, må taggerne naturligvis tilpasse seg.

Synonymt med vold

Å omtale taggere som voldelige uten å sette det i et større perspektiv er derfor dobbeltmoralsk. Slike beskrivelser er dessuten farlige fordi de representerer en form for essensialisme der tagging ikke kan leses som annet enn kriminalitet, hærverk og, i dette tilfellet, noe voldelig. Uten at de trenger å ha noe med hverandre å gjøre, blir tagging synonymt med vold. Hva er det gode liv?Ifølge Storbymeldingen 2002-2003 ønsker Regjeringen å tilrettelegge en demokratisk by der alle innbyggerne har rett til "det gode liv". Ifølge personer som justisminister Knut Storberget (Ap) og samferdselsbyråd Peter N. Myhre (Frp), som begge ønsker nulltoleranse, kan det synes som om det gode liv er et liv fritt for graffiti. Personlig synes jeg det gode liv er et liv fritt for prangende reklameplakater hvor enn jeg snur meg. Men det er nå bare min mening.

Ikke spørsmål om estetikk

Mye av begrunnelsen som er blitt lagt til grunn for Oslo kommunes nulltoleranse har vært at tagging er stygt. Men å redusere taggedebatten til et spørsmål om estetikk, er snevert og arrogant. For i en tid der stadig større deler av byen legges ut på anbud, overlates ansvaret for byens visuelle utforming til høystbydende. Slik handler retten til byen, mer og mer, om retten til privat eiendom og mindre om retten til, for eksempel, fritt å kunne ytre seg i det offentlige rom. Sagt på en annen måte: De som bruker byen mest, barn og unge, er de som i minst grad blir hørt når byens utseende skal utformes. Spørsmålet må ikke være om tagging er hærverk eller ikke, om det er pent eller stygt, men hvorvidt vi ønsker en demokratisk by der selv de vi er uenige med inkluderes og inviteres til dialog.

Toleranse i Bergen

Jeg oppfordrer Oslo kommune til å vende blikket mot Bergen. Der har kommunen vært i samtaler med representanter fra graffitimiljøet og opprettet flere lovlige vegger.Mens Oslo kommune har satset på nulltoleranse, har Bergen satset på en mer diplomatisk linje der byrådet ønsker "en dialog med graffitikunstnerne og vil legge til rette for at de kan få uttrykke seg på offentlige steder hvor dette vil være egnet". Der har de tatt konsekvensene av at graffiti for mange ungdommer er en livsstil, og at det ville være feil å fordømme en hel ungdomskultur. Slik, ved å vektlegge og tillate den estetiske delen, blir ikke bare taggernes holdning til makthaverne, men også de øvrige borgernes holdning til graffiti mer positiv.

Anerkjenn ungdomskulturen

En lovlig vegg er således ikke en måte å komme den ulovlige graffitien til livs på, men en anerkjennelse av en ungdomskultur, og et signal om at man ønsker en inkluderende by-

politikk. Mediene glemmer dessverre å stille de riktige spørsmålene. Det handler ikke om hva som er pent og stygt. Det finnes ingen slik fasit, og det bør heller ikke være et mål å strebe etter. Det som imidlertid bør etterstrebes er en demokratisk by der alle lag av samfunnet inkluderes. En demokratisk by der alle blir hørt, ikke bare politikere på høyresiden som ønsker å ivareta en "pen" by. Oslo kommunes over ti år lange kamp for å fjerne graffiti har vært preget av alt annet enn dialog og kompromisser. Å vise nulltoleranse kan vanskelig forsvares som demokratisk.

Les mer om

  1. Debatt