Debatt

Hva er det med Russland og sjakk? | Atle Grønn

  • Atle Grønn, professor i russisk ved UiO, internasjonal mester i sjakk og forfatter av «Sjakken eller livet»

Sergej Karjakin (26) bærer hele den sovjetrussiske sjakkbagasjen på sine unge skuldre, skriver Atle Grønn. Bildet: Karjakin spiller mot Magnus Carlsen i Spania i sommer. VINCENT WEST / X00957

I Tsar-Russland var sjakk åndselitens tidsfordriv, mens i Sovjetunionen ble sjakk sport og vitenskap med bred folkelig appell.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Magnus Carlsens VM-motstander, russeren Sergej Karjakin (26), bærer hele den sovjetrussiske sjakkbagasjen på sine unge skuldre.

Etter andre verdenskrig endret sjakkspillet seg for alltid. Som i ballett ble sjakken profesjonalisert gjennom den såkalte sovjetiske sjakkskolen og nådde et nivå i Sovjet som ingen andre nasjoner kunne matche de neste femti årene.

Mens ballett representerte menneskekroppens estetiske triumf, var sjakk symbolet på intellektuell fullkommenhet.

Den sovjetiske sjakkeliten begynte å trene systematisk, gjerne åtte-ni timer hver dag. De forsket på sjakkåpninger og sluttspillteori, men drev også med fysisk og mental trening og utviklet nye metoder for å regne varianter.

Atle Grønn. Monica Strømdahl

Patriarken

Fremst i klassen var «Patriarken», verdensmesteren Mikhail Botvinnik (1911–95) – et nasjonalt ikon, som Bolsjoj-balletten og Kalashnikov-geværet. Botvinnik regjerte med to korte avbrudd fra 1948 til 1963.

«Vi kommer alle fra Patriarken, slik russisk litteratur vikles ut av Gogols kappe», sa latvisk-jødiske Mikhail Tal med referanse til Fjodor Dostojevskijs beundring for Nikolaj Gogols geniale novelle Kappen (1842). Tal var selv verdensmester i ett år i 1960–61 før Botvinnik tok tilbake tittelen.

I ettertid kan man snu litt på sammenligningen: Gogol og Tal var uberegnelige, romantiske kunstnere med sans for det absurde og irrasjonelle, mens Dostojevskij og Botvinnik var de store, seriøse klassikerne som satte en ny standard for resten av verden.

Adelen og åndseliten

Men russerne spilte vel sjakk før revolusjonen?

Den russiske nasjonalskalden Aleksandr Pusjkin (1799–1837) skrev til sin kone, Natalja Gontsjarova: «Jeg takker deg, kjære, for at du lærer deg sjakk. Det er helt nødvendig i alle harmoniske familier.»

Sjakken var en kulturbærer i Tsar-Russland. Kjemikeren Dmitrij Mendelejev (1834-1907), periodesystemets far, fridde under et sjakkparti.

Forfatteren Lev Tolstoj møtte den unge Sofia i sjakksalongen i et adelshjem. Sofia skulle senere renskrive manuskriptet til Krig og Fred syv ganger. Hele Tolstoj-familien med tretten barn spilte dessuten sjakk, i tråd med Pusjkins anbefaling; sjakksalongen var et sosialt samlingspunkt.

En sjakkduell mellom Tolstoj og forfatterkollegaen Ivan Turgenev endte med seier 2–1 til sistnevnte, men Tolstoj klaget på akutt formsvikt den kvelden.

Lenin og Stalin

I et brev til sin bror i 1910, det året Tolstoj døde, omtalte Lenin et kjent sjakkproblem som «en pen, liten sak». Lenin var en habil sjakkspiller, langt sterkere enn Stalin, men begge så et stort propagandapotensial i sjakken etter revolusjonen i 1917.

Lenin var en habil sjakkspiller, langt sterkere enn Stalin, men begge så et stort propagandapotensial i sjakken etter revolusjonen i 1917

Stalins partikamerat fra revolusjonstiden, Nikolaj Krylenko, fikk ansvar for å bringe sjakken ut til massene. Og han lyktes til fulle. Under en sjakkturnering i Moskva i 1925 var det fullt kaos i gatene av folk som ville overvære et avgjørende parti. En politikonstabel ropte til folkemengden: «Gå hjem! Gå hjem! Det blir uansett remis …»

Krylenko var også idrettsminister og statsadvokat. I den siste rollen var han særlig aktiv i de første Moskva-prosessene før han selv ble drept av regimet i 1938.

Sjakkmetropolen Moskva

Etter andre verdenskrig ble Moskva den definitive sjakkmetropolen og var vertsby for alle VM-kampene gjennom femogtyve år. Det var alltid to sovjetiske spillere på podiet. Sjakken var populær og folkelig.

Bare en brøkdel av de sjakkinteresserte moskovittene fikk plass i konserthallen der spillerne satt, mens de store massene måtte følge partiene på store demonstrasjonsbrett på gateplan eller over radio.

Først i 1972 flyttet VM-kampen seg ut av Moskva til Reykjavik, der Bobby Fischer fra Brooklyn, New York, slo Boris Spasskij fra Leningrad i århundrets match. Etter tre år kom sjakktronen tilbake til det sovjetiske sjakkparadiset.

Den nye verdensmesteren i 1975, Anatolij Karpov, var euforisk og formulerte følgende tese: «Den som aldri har sett et sjakkparti er en ulykkelig person».

Verdensmesteren fra 1985 til 2000, Garry Kasparov, senere trener og mentor for Magnus Carlsen og en markant Putin-kritiker, forklarte hvorfor russerne heller spiller sjakk enn å drive med politikk: «I russiske valg er reglene uklare, men resultatet forutsigbart; i sjakk er det motsatt – reglene er klare og resultatet uvisst.»

Sjakkens status

Hvordan er sjakkens status i dagens Russland?

Kanskje kan man sammenligne med lengdeløp på skøyter i Norge, som også hadde sin storhetstid fra 1950-tallet til 80-tallet. Alle kjenner selvsagt til Hjallis og Botvinnik – det var tider, det.

Hvordan er sjakkens status i dagens Russland? Kanskje kan man sammenligne med lengdeløp på skøyter i Norge

Skrur man på norsk radio en lørdag ettermiddag, kan man fremdeles høre mot slutten av nyhetssendingen « … etter første dag i VM på skøyter leder nederlenderen Sven Kramer foran Sverre Lunde Pedersen»; mens russisk radio på samme sted i nyhetsoppramsingen kringkaster « … Sergej Karjakin vant kandidatturneringen i Moskva og skal møte nordmannen Magnus Carlsen til VM-kamp».

Språket

Sjakk-kulturen henger uansett igjen i det russiske samfunnet, særlig i språket.

Vanlige russere spiller kanskje ikke så mye sjakk som i Sovjettiden, som da den nederlandske stormesteren Hans Ree følte at enhver trikkesjåfør i Sovjetunionen var mer skolert i sjakkteori enn han selv, men også dagens taxisjåfører kan skille en «dronninggambit» fra en «dronningfløy», slik de fleste nordmenn skiller mellom blå Swix og klister.

Russerne bruker ikke metaforer som «to indre og vekk me’n». De har andre referanser. Sjakkmetaforer som «patt», «gambit» eller «trekktvang» dukker daglig opp i det politiske ordskiftet.

En russisk opposisjonspolitiker kommenterte kampen mot makthaverne med en metaforbruk vi ennå ikke ser i Norge: «Du sitter rolig og vurderer ulike strategier i siciliansk åpning når motstanderen løfter sjakkbrettet opp fra bordet og slår deg i hodet.»

Carlsens spagat

Da Magnus Carlsen sikret VM-seieren mot Vishy Anand i Sotsji i 2014, måtte han ned i spagaten mellom Putin og Kasparov.

«Carlsen er et geni», sa Putin og smilte til nordmannen. «Ingen kommentar», sa Carlsen og smilte tilbake.


På Twitter: @atle_gr

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Mer om VM-kampen i sjakk? Her er noen forslag:

Les mer om

  1. Russland
  2. Sjakk
  3. Magnus Carlsen

Relevante artikler

  1. SPORT

    Putin-tilhengeren barket sammen med Putin-fienden: - Grusomt at det skulle bli sånn

  2. SJAKK

    Karjakin har ikke glemt hva Carlsen gjorde: – Sånt bidrar ikke til vennskap

  3. SJAKK

    Carlsen er storfavoritt i VM, men motstanderen var et enda større talent

  4. SJAKK

    Kasparov kalte Norge «sjakkens bakgård»: – Det var respektløst

  5. SJAKK

    Er Magnus Carlsen tidenes beste? Dette taler for og mot.

  6. SJAKK

    Carlsen-motstanderens hemmelighet bekymrer ekspert: - Det som er mest skummelt