Debatt

Omgivelsene mine skjønte i alle år at jeg trengte behandling. Ingenting kunne vært fjernere for meg | Jan Schøyen

  • Jan Schøyen, daglig leder, Veien ut

De rusavhengige kan praktisere total ansvarsfraskrivelse med godkjennelse fra samfunnet.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Foto: Solum, Stian Lysberg / NTB scanpix

Det er en utbredt oppfatning at det er synd på oss rusavhengige. Dette er en av mange feil som gjøres i rusomsorgen.

Det er ingen som helst tvil om at vi trenger hjelp til å slutte, men rusavhengige er den eneste pasientgruppen som i utgangspunktet motsetter seg behandling. Og den eneste pasientgruppen som insisterer på å diktere sin egen medisinering.

Jeg begynte alltid igjen

Omgivelsene mine skjønte i alle år at jeg trengte behandling. Ingenting kunne vært fjernere for meg.

Om noen våget å nevne at jeg burde søke hjelp, tok jeg det som en fornærmelse.

Jeg hadde, som alle rusavhengige, sluttet mange ganger før. På egen hånd og som en følge av ulike hindringer som at kroppen kollapset, fengselsopphold og trusler om relasjonsbrudd fra mine nærmeste.

Jan Schøyen. Foto: Stine Loe Jenssen

Problemet var at jeg alltid begynte igjen. Jeg hadde aldri hørt om eller sett noen bli rusfrie. Jeg visste ingenting om behandling før jeg endte opp på Tyrifjord behandlingssenter i 2002.

Smerte er vår største motivator

Jeg ville aldri sluttet med rusmidler om det ikke var for de enorme konsekvensene, som kulminerte i en enormt smertefull tilværelse.

Det var smerten ved å være stengt ute fra familien, jevnlige arrestasjoner, smerten ved å være kriminell, husløs, psykotisk, underernært og oppstukket av sprøyter, samt at rusmidlene mistet effekten.

Det var smerten ved å være alene og smerten ved ikke å ha noen som ønsket mitt selskap.

Til slutt var det b a r e smerte igjen, og smerte er vår største motivator.

Uten konsekvenser ser man ingen grunn til å slutte

Folk flest kan relatere seg til dette.

Vi opprettholder dårlige vaner og handlinger til det gjør så vondt at vi ikke holder ut.

I møte med vår smerte syr samfunnet så store puter under armene våre at vi ikke greier å bevege oss, og da sitter vi bom fast

Problemet for oss rusavhengige er at vi tåler så ekstremt mye smerte. Men uten denne smerten finnes ingen grunn til endring.

Hvis vi fratar rusavhengige alle konsekvenser, ser man ingen grunn til å slutte.

Syr puter under armene våre

Vi rusavhengige skyr ingenting for å få tilfredsstilt russuget vårt. Vi manipulerer, vi truer og stjeler.

En aktiv rusavhengig vil alltid skylde på andre. Vi ser oss som et offer for samfunnet, oppvekst, diagnoser, ruskonsulenten, kommunen, partneren, osv., osv.

Alltid noe utenfor oss! Vi vil ikke gjøre jobben selv. Vi vil bare være i fred med rusmidlene våre.

I møte med vår smerte syr samfunnet så store puter under armene våre at vi ikke greier å bevege oss, og da sitter vi bom fast.

Kanskje på tide la oss få kjenne på vår egen elendighet, kjenne konsekvensene av egne handlinger?

Tiltak som opprettholder avhengigheten

Det pøses ut milliarder av kroner til tiltak for rusavhengige som ikke virker og som opprettholder avhengigheten.

Her er LAR (Legemiddelassistert rehabilitering) den største mulig-gjører for å opprettholde avhengigheten.

LAR-pasienter tilleggsmedisineres med psykofarmaka i stedet for å tilbys rehabilitering og nedtrapping.

Det skrives ut store mengder medisiner fra leger generelt. I tillegg brukes store deler av midlene til avrusningsopphold som varer to til fire uker.

I de aller fleste tilfeller er rusavhengiges motiv for et avrusingsopphold å få en pause. En pause for å spise oss opp og hvile, få ned toleransen, så vi kan ta mindre doser med stor effekt, slippe unna torpedoer og bli klare for en ny runde på kjøret.

Og til slutt til mangfoldet av lavterskeltilbud. I Oslo kan man ikke gå to kvartaler uten å få stappet en vaffel i munn og en kaffekopp i hånden.

Er dette noe vi bør fortsette å prioritere høyt?

Lavterskeltilbudene representerer en liten andel rusavhengige når det kommer til utfordringer med rusavhengighet. De titusenvis av mennesker som sliter med dette, treffer du ikke på nødvendigvis på gaten.

Ansvarsfraskrivelse med samfunnets godkjennelse

Min påstand er at helsevesenet og lavterskeltilbudene er medavhengige. De rusavhengige kan praktisere total ansvarsfraskrivelse med godkjennelse fra samfunnet.

De fleste har forståelsen av at en alkoholiker ikke kan drikke. Gjør han det, så trigges avhengigheten, og maktesløsheten overfor alkohol er et faktum.

Hvorfor er det så vanskelig, spesielt blant fagfolk, å skjønne at dette gjelder for all avhengighet?

Avhengigheten vet ikke forskjell på foreskrevne medisiner og alkohol og illegale stoffer.

Akkurat som diabetikeren bør holde seg unna sukker, må vi rusavhengige holde oss unna rusmidler og medikamenter. Hvorfor? Fordi vi rusavhengige ikke tåler det.

Så når jeg ser alle hyllene i butikken som diabetikeren må passe seg for, er jeg lykkelig for at jeg kun trenger å unngå pallene med øl.


På Twitter: @JanSchoyen

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Les mer om

  1. Rus
  2. Rusbehandling

Relevante artikler

  1. VITEN

    Fire grunner til at rusbehandling avbrytes

  2. DEBATT

    Ja til helsehjelp, nei til legalisering

  3. DEBATT

    Rusreformen: Fravær av straff vil kunne skade neste generasjon

  4. NORGE

    Regjeringen vil gi gratis heroin til rusavhengige

  5. NORGE

    24 år gammel var hun blitt hektet på illegalt metadon. Behandlingen Melissa fikk, var mer metadon.

  6. NORGE

    Rusfri etter prøveprosjekt i Bergen