Debatt

Ikke bare livet i havet er truet. Verdigrunnlaget vårt er i faresonen | Per Fugelli

  • Per Fugelli, lege og professor i sosialmedisin
Har vi konsekvensutredet hvordan oljeboring, mot stedets og folkets vilje, kan skade de verdiene som har gitt kystsamfunnene bærekraft i hundrevis av år? spør Per Fugelli. Bildet fra Røst er tatt ved en tidligere anledning.

Har vi vært nysgjerrige nok på hvordan oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja kan skade folk og livet på land?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Om Røst, øya ytterst i Lofoten, er det sant som Petter Dass skriver i Nordlands Trompet: «Her finnes ei druer å plukke. Fisken i havet den er våres brød. Mister vi han, da lider vi nød. Og jammerlig nødes å sukke.»

Vil konsekvensutrede oljeboring

Her ute i havet mellom Værøy og Røst og Skomvær, siger skreien forbi på sin vandring fra Barentshavet for å gyte bak Lofotveggen. Her driver egg, larver og yngel nordover etter den store festen i Vestfjorden. I mange hundre år har dette kretsløpet skapt grunnlag for verdens største torskefiske.

Nå skal det konsekvensutredes og høyst sannsynlig bores etter olje og gass her.

Etter 15 år med kunnskapsinnhenting, sier ALLE de miljøfaglige instansene klart nei: Havforskningsinstituttet, Direktoratet for naturforvaltning, Klima- og forurensningsdirektoratet og Fiskeridirektoratet.

Høyre og Fremskrittspartiet vil åpne for konsekvensutredning, det vil si oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja (LoVeSe).

Arbeiderpartiet har nylig foreslått et kompromiss.

I en sone på 50 km rundt Lofoten skal det ikke være olje- eller gassvirksomhet. Men den petroleumsfrie sonen gjelder IKKE rundt Værøy og Røst – for der ligger Nordland 6, med de antatt rikeste forekomstene av olje og gass.

Nordland 6 går helt inn i fjæresteinene på Røst og inntil klippene på Værøy.

Skade folk og livet på land?

Her er mange kjente argumenter mot oljeboring i LoVeSe. Klimaet tar skade. Fisken er i fare. Fossil energi er på vei ut.

Men har vi vært nysgjerrige nok på hvordan oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja, kan skade folk og livet på land?

Har vi konsekvensutredet hvordan oljeboring, mot stedets og folkets vilje, kan skade de verdiene som har gitt kystsamfunnene bærekraft i hundrevis av år?

På Røst har folk til alle tider respektert naturkreftenes herredømme over mennesket. De er ydmyke når havet raser. «Høvedsmannen er et annet sted», sier et gammelt visdomsord.

På Røst har menneskene alltid tenkt fremtid. De har høstet av fuglefjellet og kveitebankene på en måte som sikrer at barnebarna kan gjøre det samme.

På Røst er menneskene i samme båt. Flokken må holde sammen, skal den overleve her ute i villhavet. Solidaritet er et «basic instinct». Røstfolket vil bo på en øy og i et land hvor folk bryr seg om hverandre.

Selvstyre har alltid stått høyt her ute. I EF-avstemningen i 1972 satte Røst en berømt Norgesrekord med 93,5 prosent nei.

Verdier under angrep

Når vi prøveborer etter verdier på Røst, finner vi fire økologiske og politiske grunnstoffer:
– Symbiose med naturen
– Hensyn til fremtid
– Samhold i flokken
– Rimelig selvstyre for individ og sted

Disse grunnstoffene er ikke spesifikke for Røst.

De er dypt forankret i den norske folkesjelen. Det er disse verdiene vi har bygd landet vårt med.

De stemmer med Forsvarets kampanje: «For alt vi er. For alt vi har.»

Disse verdiene er under angrep nå av:
– Menneskets overtro på seg selv. Vi er blitt stormannsgale og innbiller oss at teknologien kan mestre naturen og gi null risiko.
– Grådigheten etter rask profitt.
– En samfunnsmoral preget av Den sterkestes rett.
– Sentralmakt mot lokal innflytelse.

Den største kapital et land kan ha

Oljeutvinning i Lofoten og på Røst er i ferd med å bli en symbolsak. Jeg håper det blir en verdikamp.

Jeg tror folk flest ser at det ikke bare er livet i havet som er truet. Verdigrunnlaget vårt er i faresonen.

Jeg tror det er derfor Aftenposten 27. mars 2017 rapporterer: Stadig flere av oss sier nei. Bare hver tredje av de spurte er positive.

Et land kan ha et lager av gull og et oljefond. Men den største kapital et land kan ha, er:
– Et folk som har tillit til hverandre og makten.
– Et folk som holder sammen når fare eller nød truer.
– Et folk som har respekt for naturen.
– Et folk som tar ansvar og har håp for fremtiden.
Vil vi veksle disse verdiene mot oljepenger?

Havet er friskt nå

For over hundre år siden skrev Alexander Kielland sin hyllest til det tålmodige havet: « … fritt, rent, uforfalsket banker det store hjertet – det siste sunne i den syke verden.»

Røsthavet er friskt nå. Skal vi la den syke verden, det vil si grådige oljeselskaper og kortsynte politikere, skade havet – og verdiene våre?

Per Fugelli.

På Røst har folk til alle tider respektert naturkreftenes herredømme over mennesket. De er ydmyke når havet raser. «Høvedsmannen er et annet sted», sier et gammelt visdomsord.

På Røst har menneskene alltid tenkt fremtid. De har høstet av fuglefjellet og kveitebankene på en måte som sikrer at barnebarna kan gjøre det samme.

På Røst er menneskene i samme båt. Flokken må holde sammen, skal den overleve her ute i villhavet. Solidaritet er et «basic instinct». Røstfolket vil bo på en øy og i et land hvor folk bryr seg om hverandre.

Selvstyre har alltid stått høyt her ute. I EF-avstemningen i 1972 satte Røst en berømt Norgesrekord med 93,5 prosent nei.

  • Les mer: 6 spørsmål og svar om hvorfor oljeboring ved Lofoten blir vårens politiske verkebyll

Verdier under angrep

Når vi prøveborer etter verdier på Røst, finner vi fire økologiske og politiske grunnstoffer:
– Symbiose med naturen
– Hensyn til fremtid
– Samhold i flokken
– Rimelig selvstyre for individ og sted

Disse grunnstoffene er ikke spesifikke for Røst.

De er dypt forankret i den norske folkesjelen. Det er disse verdiene vi har bygd landet vårt med.

De stemmer med Forsvarets kampanje: «For alt vi er. For alt vi har.»

Disse verdiene er under angrep nå av:
– Menneskets overtro på seg selv. Vi er blitt stormannsgale og innbiller oss at teknologien kan mestre naturen og gi null risiko.
– Grådigheten etter rask profitt.
– En samfunnsmoral preget av Den sterkestes rett.
– Sentralmakt mot lokal innflytelse.

Den største kapital et land kan ha

Oljeutvinning i Lofoten og på Røst er i ferd med å bli en symbolsak. Jeg håper det blir en verdikamp.

Jeg tror folk flest ser at det ikke bare er livet i havet som er truet. Verdigrunnlaget vårt er i faresonen.

Jeg tror det er derfor Aftenposten 27. mars 2017 rapporterer: Stadig flere av oss sier nei. Bare hver tredje av de spurte er positive.

Et land kan ha et lager av gull og et oljefond. Men den største kapital et land kan ha, er:
– Et folk som har tillit til hverandre og makten.
– Et folk som holder sammen når fare eller nød truer.
– Et folk som har respekt for naturen.
– Et folk som tar ansvar og har håp for fremtiden.
Vil vi veksle disse verdiene mot oljepenger?

Havet er friskt nå

For over hundre år siden skrev Alexander Kielland sin hyllest til det tålmodige havet: « … fritt, rent, uforfalsket banker det store hjertet – det siste sunne i den syke verden.»

Røsthavet er friskt nå. Skal vi la den syke verden, det vil si grådige oljeselskaper og kortsynte politikere, skade havet – og verdiene våre?


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Oljebransjen
  2. Oljefunn
  3. Lofoten
  4. Per Fugelli