Debatt

«Har du en vettug lege til meg?» | Per Egil Hegge

  • Per Egil Hegge, journalist, forfatter og tidligere redaktør i Aftenposten
I norsk medisin er det tradisjon at ordet overlegen kan være et substantiv eller adjektiv. Per Egil Hegge har oftest støtt på det i adjektivformen.

I fjor høst ble jeg oppringt av en mann som ba om hjelp til å finne en fornuftig lege. Han bor i en norsk by og har diagnosen lavt stoffskifte.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg har i gjennomsnitt fått to slike henvendelser hver uke siden september 1986, da jeg skrev min første artikkel om norske legers manglende kunnskaper om stoffskiftesykdommer. Han fikk et par navn, og så sa han: «Min kone er tysk, og da vi var på ferie i Tyskland i sommer, insisterte hun på at jeg gikk til en lege i hennes opprinnelige hjemby. Han sa noe som undret meg:

«- Jeg vil nødig kritisere kolleger, men skandinaviske leger har en mangelfull forståelse av stoffskiftesykdommer. Jeg forstår ikke hvorfor. Er det noe i det han sa?» spurte mannen.

Aldersgrense 50 år?

Heller ikke jeg kritiserer leger uten at det er grunn til det, men jeg sa at dette dessverre stemmer med mine erfaringer gjennom over 50 år, da min mor fikk en stoffskiftesykdom.

For 30 år siden var min hustru meget nær ved å dø, og jeg måtte bruke temmelig barske midler for å redde hennes liv.

Og om det skulle være noen trøst, er det enda verre i Danmark.
Men det er ille nok i Norge.

Onsdag før palmesøndag fikk jeg den femte henvendelsen den uken, en fortvilt mor som ba om navn på en fornuftig lege til sin datter. Den tredje henvendelsen var fra en 30 år gammel kvinne som har diagnosen høyt stoffskifte, men som får høre at hun ikke skal ha medisin, for den sykdommen får ikke folk før de er rundt 50!

Spinnvill veiledning

Jeg gjør mitt beste for å skaffe lege når folk ringer. Det femte tilfellet dreier seg om en kvinne som har vært plaget med symptomer på lavt stoffskifte i ti år. Hun har en TSH på 4,2, noe som tilsier øyeblikkelig medisinering når pasienten har kliniske symptomer. TSH står for det thyreoideastimulerende hormon, og prøvesvaret bør ligge lavere enn 3,6. Men i en pasientveiledning står det at man «bare» har subklinisk lavt stoffskifte så lenge TSH er under 10, og at det derfor ikke bør medisineres. Dette er spinnvilt, men generelt vet norsk-utdannede leger så lite om disse sykdommene at de retter seg etter denne «veiledningen».

Bønn om hjelp

Da jeg for noen år siden fikk nødrop fra tre professorer, to medisinere og en biolog, med bønn om hjelp til deres respektive døtre, syntes jeg begeret var fullt. Vi er takknemlige for at min kone er i live. Det er barnebarna også.

Men når professorer i medisin, uavhengig av hverandre, henvender seg til en legmann som meg, er det et signal om at ikke alt er som det burde være i fagmiljøet.

Eller for å tiltre et sitat fra en fremtredende norsk medisiner da jeg fortalte ham om pågangen fra hans yrkesgruppe: «Jeg må tilstå at det er nokså mange andre jeg ville ha anbefalt før deg.» Jeg sa meg enig – det er jo hakket verre enn å gå til Snåsa-mannen – men tilføyde:

– Ved NTNU i Trondheim får de nobelprisen i medisin. Slikt kan man jo ikke vente av dere i Oslo. Men det må da være et rimelig krav til utdannelsen av medisinere her også at deres egne professorer kan ha tiltro til dem, heller enn til meg, en fusentast med engelskartium?

Kunnskapsløshet med døden til følge

Er det noe håp om bedring? Jeg tror det. Den nye lederen av Norsk endokrinologisk forening, dr. med Anders Palmstrøm Jørgensen, skrev i en artikkel i bladet Overlegen i desember: «Selv om klinisk endokrinologi er uløselig knyttet til laboratoriefaget er det på tide å flytte fokus fra prøvesvarene til pasienten.» Dette kan tyde på at overlegen her er et substantiv, ikke et adjektiv. Jeg har oftest støtt på det i adjektivformen.
Klokkertroen på at prøvesvarene fortalte hele sannheten, og at det var uinteressant hvordan pasienten hadde det, holdt på å gjøre meg til enkemann for 30 år siden. Slikt er dramatisk både for den syke og for familien hennes. Selv har jeg fått mye kjeft for at min kone er i live. Vi lever godt med det. Men også legene ville ha det bedre hvis det ble gjort noe for å skaffe dem kunnskaper på dette feltet, slik man på imponerende vis har gjort på en rekke av medisinens krevende områder, også i Norge.
Bare ikke i endokrinologien.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter


Les også

  1. Livet med «verdens strengeste diett»

  2. Diffuse kvinner

Les mer om

  1. Medisin
  2. Norge
  3. Helsetjenesten