Kort sagt, mandag 8. juli

Skolemat og valgflesk. Drøyt om tvangsbehandling i psykiatrien. Finansiering av religiøse. Stat, risiko og kapital. Språkleker for barn. Kristendom og homofili. Dette er dagens kortinnlegg!

Valgflesk med smør på, Lund?

I Aftenposten onsdag beklager kommentator Joacim Lund seg over at Arbeiderpartiet går til valg på å gi alle skolebarn et gratis skolemåltid. Det er det ingen grunn til, når en av syv elever drar på skolen uten mat i sekken. Det er ikke et marginalt problem. Det angår hele samfunnet.

Dette er ungdommene som kommer fra hjem med dårlig råd. Forskning viser at det er disse barna som har utbytte av å få et enkelt måltid på skolen. Et gratis måltid vil dermed være et bidrag til noe av det som bør være blant politikkens viktigste oppgaver: å redusere sosiale forskjeller.

Spisevanene vi etablerer som barn, blir ofte med oss inn i voksenlivet. Dette er det forskningsmessig belegg for. Da dreier det seg ikke bare om hva vi putter i oss, men også rammene rundt måltidet. Et felles skolemåltid skaper fellesskap og gir et godt utgangspunkt for både trivsel og læring.

Valgflesk med smør på, Lund? Kall det hva du vil. Jeg er stolt av at Arbeiderpartiet går til valg på å gi alle elever et gratis skolemåltid.

Ingvild Kjerkol, helsepolitisk talsperson (Ap)

Skulemat er førebyggande

At gratis skulemat vil koste pengar veit vi, men at Norge som eit av verdas rikaste land ikkje skal ha råd til sunn og næringsrik mat til ungane våre, vert feil. Ungane er det viktigaste vi har, det er dei som skal føre landet vårt vidare. Alle dei europeiske landa med unnateke Albania har varm skulemat. I 2018 meinte forskarar at gratis skulemat til alle kan jamne ut forskjellane. Allereie i 2006 konkluderte ein med at innføring av eit varmt, sunt skulemålstid vil ha positive følgjer og ein betre effekt enn matpakka.

Evalueringa av skulefruktordninga viser at den var sosialt utjamnande. Eit felles skulemålstid i løpet av skuledagen har effekt på elevens læring, kosthald og miljø. Vi veit at livsstilssjukdommar aukar og når 30 prosent av ungdomsskule elevane kastar matpakka si og et søte bollar, kjeks og liknande i staden for sunn mat, så vil skulematordning verte eit førebyggande helsetiltak.

Over 106.000 barn lever i låginntektsfamiliar, og med gratis skulemat sikrar ein at desse barna får eit næringsrikt måltid i løpet av dagen. Dette er førebyggande helsetiltak.

Aina Alfredsen Førde, forbundsleder, Norges Kvinne- og familieforbund

Skolemat kan utjevne forskjeller

Da SV serverte sitt berømte laks- og kyllingmåltid i valgkampen i 2005, var de ganske alene om å mene at skolebarn bør få et gratis skolemåltid. Snart 15 år senere er det med i partiprogram hos Ap, SV og Sp, mens Venstre vil legge til rette for forsøksordninger med skolemåltid.

Nylig tok også folkehelseministeren til orde for skolemat, men da som en foreldrebetalt ordning. Dette forslaget mener vi er problematisk.

Å redusere sosial ulikhet i helse er et mål det er tverrpolitisk enighet om. Da trenger vi økt innsats for utjevning, ikke nye tiltak som kan forsterke forskjeller, slik en ordning med foreldrebetalt skolemat vil gjøre. Den mest treffsikre måten for å nå dem som ikke har med matboks i skolesekken, er å sørge for skolemat til alle. Da unngår vi at skolen skaper økte forskjeller, og vi sørger for at alle elever har mette mager og bedre forutsetninger for å lære.

Lykkes vi med å utjevne forskjellene i skolen, bidrar vi til å utjevne forskjellene også senere i livet. Det er gevinsten.

Mina Gerhardsen, generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen

Å kjempe mot mat til barn

Det er praktisk å løse ting sammen. Det vet vi alt om i Norge. Vi spleiser på sykehus, veier, skolebøker og jernbaneskinner. Likevel går rullegardinen ned når vi kommer til skolemat.

Det er nesten ingen grenser for hvor vanskelig det er å gi elevene lunsj, mens det å gi det tidobbelte i skattekutt skjer uten at det blunkes. Forstår vi Aftenpostens Joachim Lund riktig, skal hver brødsmule gitt til skolemat ha dokumentert effekt for læring. Det er vel og bra at offentlige kroner undersøkes, men at mat til ungene våre blir velferdsstatens største problem, er det vanskelig å forstå.

For SV har det lenge vært klart at skolemat er bra for ungene og for samfunnet. Det er i tillegg en praktisk og rimelig måte å gjøre hverdagen enklere. Når nabolandene våre klarer det, bør et moderne samfunn som vårt også få det til.

Mette mager gir konsentrerte hoder og opplagte kropper. Skolemat er sivilisasjon. Denne debatten burde vært avsluttet for lengst. Med skolemat.

Kirsti Bergstø, nestleder, SV

Drøyt om tvangsbehandling i psykiatrien

I sin kronikk i Aftenposten 1. juli om Tvangslovutvalgets ferske innstilling, kommer Arve Kirkevik og Joar Tranøy med en del drøye påstander. Resultatet må bli galt når utgangspunktet er at «eit absolutt minimumskrav er at all behandling utan eksplisitt samtykke skal vera totalforboden». De vil dermed at vi skal slutte å behandle pasienter som er demente, som er livstruende skadet etter selvmordsforsøk, som er voldelig utagerende, kraftig beruset, eller tungt psykotiske. For å nevne noen.

Kirkvik og Tranøy kunne hatt nytte av å følge oss som er i førstelinjetjenesten. De kunne fått oppleve hvordan nær døende, utsultede, deprimerte pasienter i noen tilfelle bæres nærmest livløse inn til elektrosjokk behandling, for to uker senere å komme gående med en hyggelig hilsen. De burde ta seg tid til å lytte til pasienter som reddes til et videre liv uten å ha gitt samtykke, hvor et stort flertall er svært takknemlige etterpå.

De burde se på Axel Nordenskiolds forskning, hvor 70 prosent holdt seg friske ett år etter elektrosjokkbehandling, mot 40 prosent i en kontrollgruppe som bare fikk medikamentell behandling. Og, ikke minst: De burde avstå fra uttrykk som «psykiatrisk voldtekt», «psykiatriske overgripere», «rabiat psykiater» og «sjokkdoktorer», hvis de ønsker å bli tatt seriøst.

Elektrosjokkbehandling uten samtykke er i Norge i dag bare aktuelt når en pasient med psykotisk depresjon forventes å få stor, varig helseskade eller dø på grunn av avmagring og uttørking hvis elektrosjokkbehandling ikke blir gitt.

Johan Ræder, overlege, professor, dr.med., avdeling for anestesiologi, Oslo universitetssykehus og Tor Magne Bjølseth, seksjonsoverlege, PhD, alderspsykiatrisk avdeling, Diakonhjemmet Sykehus

Finansiering av folkekirken

Aftenposten kritiserer på lederplass overføringene til Den norske kirke, blant annet fordi kirken mottar mye støtte selv om medlemstallet går noe ned. Den norske kirke er langt mer enn sitt medlemstall. Kirken har en sentral plass i samfunnet både historisk og i dag.

Statens aktivt støttende tros- og livssynspolitikk skal fortsette ved at vi balanserer særlig Den norske kirke som landsdekkende folkekirke på den ene siden og støtte til alle tros- og livssynssamfunn på lik linje på den andre siden.

Vi skal ha en sterk folkekirke i hele landet. Statstilskuddet skal fremdeles gå til prestetjenesten og kirkens virksomhet nasjonalt og regionalt.

Samtidig som vi foreslår at Opplysningsvesenets fond deles mellom staten og Den norske kirke, vil vi at staten forplikter seg til å sette av flere milliarder kroner til å sette i stand og sikre våre kirkebygg. Kirkens offentlige finansiering, som det i dag er bred politisk og kirkelig oppslutning om, ville kommet i en annen stilling dersom kirken ble tilført en formue på flere milliarder.

Med våre forslag kan dagens finansieringsordning for kirken over statsbudsjettet og kommunebudsjettene føres videre. Vi sikrer forutsigbarhet og stabilitet.

Kjell Ingolf Ropstad, tros- og livssynsminister (KrF)

Kapitalen som kommer samfunnet til gode

Petter Sv. Planke reagerer i Aftenposten 26. juni på mine uttalelser om Investinor. Han kommer med kloke betraktninger om betydningen av risikokapital til nye bedrifter og hvordan verdiskapingen fra gründervirksomhet kommer hele samfunnet til gode. Jeg er også enig i at staten skal være med å støtte opp om de som satser for å skape nye bedrifter.

Det som er viktig for meg, er at den offentlige innsatsen innrettes på en måte som øker sjansen mest mulig for å få realisert potensialet i de nye bedriftene slik at vi får vekst, lønnsomhet og flere arbeidsplasser i norsk næringsliv. I dag er Investinor innrettet som et privat investeringsselskap som investerer direkte i bedrifter. Mye skal klaffe for at unge selskaper skal lykkes. Det er rimelig å spørre seg om et statlig eid selskap er den beste til å utføre denne oppgaven.

Kapitaltilgangsutvalget mener at vi får mer igjen for de offentlige pengene når de kanaliseres gjennom ulike former for fond eller forretningsengler. Slike løsninger kan bidra til å bygge opp private eiermiljø som er villige til å ta den risikoen som er nødvendig for å lykkes.

Jeg mener ikke at staten skal slutte å ta risiko. Men vi må sørge for at den statlige risikokapitalen investeres sånn at gründerbedriftene får størst sjanse for suksess. Erfaringene med Investinor så langt har vært at direkte investeringer har gitt betydelige tap. Det kan vi lære av når vi arbeider videre for at gründere og andre næringsdrivende har tilgang til virkemidler og kapital som er innrettet mot størst mulig verdiskapning.

Torbjørn Røe Isaksen, næringsminister (H)

Tidlig innsats handler om langt mer enn språkleker

I Aftenposten 1. juli påpeker Johan H. Andresen at det er millioner å spare på språklek for barn og at det vil gi store gevinster for kommuneøkonomien på sikt.

Det er gledelig at Andresen tar til orde for systematisk språklek og at han ser samfunnsnytten av tidlig innsats. Andresen sier med rette at det er de første årene i et barns liv som er av størst betydning for videre utdanningsløp, og dermed psykisk helse. Tidligere nobelprisvinner James Heckman trakk frem det han kaller multiplikatoreffekten: Det vi investerer i barnehagealder, gir langt høyere gevinst enn ved å investere i barns senere liv.

Barnehagesektoren mangler ikke metoder og «leker» ansatte kan benytte for å fremme barns språk, matematiske eller sosiale kompetanse. Slik jeg ser det, blir det å vektlegge enkelte pedagogiske verktøy en forenkling av et komplekst tema. La oss heller konsentrere oss om utdanningen og en uavhengig og ekstern tilsynsmyndighet som sikrer likeverdig og høy kvalitet i barnehagene.

FUS kjeden har 187 barnehager fordelt på 83 kommuner, og flere av disse har aldri hatt besøk av tilsynsmyndigheten i sin kommune. Dette er selvsagt uholdbart og har ført til at vi selv foretar internrevisjon for å sikre læring og deling på tvers av FUS barnehagene.

NOKUT fant i 2010 at kvaliteten på utdanningen har mangler og lav status på høgskolene. Selv om utdanningen er noe endret siden den gang, er det i dag fremdeles et gap mellom det høgskolen leverer og det sektoren har behov for. Kan en anta at det er for mange tema som skal inn i et tre års skoleløp?

Familier er ulike, barn er ulike og barna kommer derfor med ulik inngangsbillett inn i livet. Dette kan bety at et barn som kommer fra en ressurssvak familie, også tilfeldigvis kan havne i en lavkvalitets barnehage og motsatt.

Dette kan vi gjøre noe med, men det krever muskler, vilje og mot. At dette lønner seg, ikke bare for barnet og familien, men også for samfunnsøkonomien, er hevet over enhver tvil.

Hege Cecilie Eikseth, fagsjef, FUS barnehagene

Det finnes ingen rask løsning for å lære barn språk

Når noe er for godt til å være sant, er det som regel det. Johan H. Andresen kommer i Aftenposten mandag 1. juli med en rekke påstander om språkleken BRAVOs fortreffelighet. Andresen sier det er «millioner å spare» ved å kjøpe BRAVO til bruk i barnehagen og stiller spørsmålet om kommunene har råd til å la være. Det enkle svaret på det er «ja».

Andresen hevder at BRAVO leken «er en løsning vi virkelig ser effekt av og som nå er dokumentert». Hvor er denne dokumentasjonen? For ca. syv år siden bevilget BRAVO-gründer Heidi Aabrekk midler til daværende Høgskulen i Sogn og Fjordane for å få evaluert effekten av BRAVO-leken. Det ble imidlertid ikke målt noen effekt.

Det tar tid å lære et språk, minst 4-5 år. Det finnes ingen snarveier, det tar den tiden det tar. Andresen insinuerer at de som ikke bruker BRAVO, «holder igjen» barna som trenger noe ekstra. Det er en drøy påstand. Barnehagen trenger ikke kommersielle programmer som lover mer enn de kan holde.

Anne Greve, professor i barnehagepedagogikk, OsloMet - storbyuniversitetet

Norske kristne respekterer homofile

Jeg skrev i Aftenposten 24. juni at jeg «vil slåss for menneskers rett til å tro og leve som de ønsker uten å bli forfulgt, trakassert eller hetset». Min artikkel var en respons til en kommentar av Ingeborg Senneset som koblet sammen overgrep mot homofile i muslimsk kontekst med en henvisning til norske kristne og betegnet konservativ kristendom som mildere «homofob» fetter av fundamentalistisk islam.

Nå hevder at Dag Øistein Endsjø at lesbiske, homofile, bifile og transpersoner har «god grunn til å være bekymret på grunn av mange konservative kristne». Men ingen av eksemplene han trekker frem på overgrep mot LHBT-personer, er hentet fra Norge. Og dermed treffer han ikke mitt poeng i Aftenposten: Min artikkel handlet om situasjonen i Norge. Selv om mange av oss mener at homofilt samliv er galt, tar vi sterk avstand fra hets, trakassering og vold.

Underlig nok påstår Endsjø også at det ikke finnes «noe forbud mot lesbisk sex i Bibelen». Da har han nok lest litt for raskt gjennom Romerbrevet hvor Paulus skriver om «skammelige lidenskap» og da nevner som eksempel kvinner som «byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige» (Rom 1,26).

Espen Ottosen, Informasjonsleder, NLM

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.