Bekymringen for ulikhet er underdrevet, ikke overdrevet | Hannah Gitmark

Økonomiske forskjeller øker i hele verden, også i Norge.

Det bekymrer vanlige mennesker som merker det på kroppen, men også akademia, næringsliv og en rekke politikere. For et par uker siden slo til og med Norges blåblå-regjering til med egen ulikhetskonferanse. Andreas Slettholm i

Aftenposten ser dette som en unødvendig bekymring, og mener i en kommentar 12. september å ha regnet seg frem til at ekspertene tar feil.

Dessverre har Slettholms analyse usedvanlig sløv bruk av statistikk og tall.

For hva sier Statistisk sentralbyrås statistikk? Målt ved Gini-koeffisienten (som måler ulikhet på en skala fra 0-1) har inntektsforskjellene (når studenter ikke er tatt med) økt med 21 prosent mellom 1986 og 2016 i Norge. Det er langt raskere enn gjennomsnittet i OECD.

Over tid

Når man studerer ulikhet, er det avgjørende at vi analyserer utviklingen over tid, fordi statistikk kan forstyrres av enkelthendelser. Et eksempel på en slik «forstyrrelse» er skattereformer, som kan påvirke hvor mye inntekt som rapporteres til beskatning. Det er også her Slettholm roter det til.

Han gjør nemlig et poeng av at den siste tilgjengelige Gini-statistikken viser at ulikheten synker og at vi dermed kan slutte å uroe oss. Men ser vi litt nærmere etter, finner vi nemlig dette: Etter å ha økt jevnt og trutt hvert år i flere år, så ulikhetene i Norge ut til å gjøre et kjempehopp i 2015, før de sank igjen i 2016, dog til et høyere nivå enn i 2014.

Forklaringen? Forstyrrelser av statistikken: Endringer i regler for utbytteskatt i 2015, som motiverte mange til å ta ut ekstra utbytte i forkant, og mindre etterpå. Noe lignende har vi sett tidligere, for eksempel i 2001 og i 2005/2006 også som følge av skattereform. Ulikhetene har altså ikke stoppet å øke. Det er dessverre heller ikke slik at økning i enkeltår og i forbindelse med skattereformer bare er et statistisk fenomen og dermed gir en kort overvurdering av ulikheten. Studier, fra blant annet Aaberge og Atkinson, og Alstadsæter (med flere) viser at det isteden er tvert imot.

Skattetilpasning har gjort at store verdier er blitt værende i selskaper og har gjort eierne rikere uten at det synes i statistikken. Den reelle inntektsulikheten er altså like klar og i noen tilfeller større enn den rapporterte.

Ikke alle er med på festen

Slettholm irriterer seg over det han kaller overdreven skremselspropaganda og et importert problembilde fra USA, der middelklassen stagnerer. For å slå det fast: Norge er et av landene i verden med minst ulikhet. Og ja: Det er verre i USA. Og ja: Det er også riktig at en av driverne for ulikheten i Norge at de rike er blitt rikere. Helt ferske analyser fra SSB viser at formuesulikheten, som Slettholm poengterer at har vært stabil, også dessverre har økt. De siste årene har de rikeste også stukket av med stadig større inntektsandeler. Ikke alle er med på festen.

En studie fra Senter for lønnsdannelse viser at lønnsutviklingen for noen av landets lavest lønnede har stått stille tilnærmet stille siden 2008.

En nyere studie fra Frisch-senteret viser dessuten at den sosiale mobiliteten synker: De som har lavest inntekt, får barn som ligger nederst i fordelingen, og blir hengende stadig lenger etter. De finner at fordelingen av evner (IQ ved sesjon er brukt som mål) på tvers av sosiale lag er uendret over tid. Likevel faller de altså bak i utdanning, arbeidsliv og generelle levekår.

Aftenpostens Slettholm har videre oppdaget at relative fattigdomsmål betyr at når snittet blir rikere, da blir de fattigste også det. Det er riktig. Men det relativ fattigdom handler om, er altså ikke å kunne delta i samfunnet etter gjeldende normer, delta i fritidsaktiviteter, gå i bursdag, dra på ferie, eller eie bolig på lik linje med alle andre.

Mer rettferdig politikk

Slettholm har heldigvis rett i at vi i Norge har mekanismer som begrenser ulikhet. En koordinert lønnsdannelse og sterke arbeidslivsorganisasjoner, et rettferdig skattesystem. Og som Slettholm viser spesielt til: en omfordelende velferdsstat. Men ulikhetene har likevel økt. Forhold som innvandring og teknologisk utvikling kan bidra til ytterlige økning fremover. Få vil mene at vi skal stoppe all innvandring eller teknologi av den grunn. Det betyr at det er behov for mer rettferdig politikk i fremtiden, ikke mindre.

Det kan være vanskelig å få øye på fattigdom og ulikhet i et rikt land som Norge. Men det må dessverre mer til enn et skjevt blikk på en tabell hos SSB før vi kan anse ulikhetsbekymringen over.