Flykter fra voldelige gjenger | Morten Tønnessen-Krokan
For første gang ser vi at organisert kriminalitet er en viktig årsak til at mennesker forlater sine hjem.
Organisert kriminalitet er en viktig årsak til flyktningstrømmen i Mellom-Amerika som Donald Trump vil stoppe på grensen til USA. Nær 300 000 mennesker er på flukt fra vold og fattigdom. Dette er 16 ganger flere enn for bare seks år siden.
Faren for å bli drept i Honduras og El Salvador er på linje med Syria og Sør-Sudan. Barn tvinges inn i kriminelle gjenger, unge jenter voldtas på skoler og flere steder har myndighetene mistet kontrollen. Utpressing tapper disse samfunnene for 600 millioner dollar årlig. I tillegg anslås det at mellom 20.000 og 30.000 mennesker blir alvorlig skadet hvert år.
Usynlige frontlinjer
Gjengene har med seg tidligere medlemmer av militæret, etterretningsorganer og politifolk fortsatt i aktiv tjeneste. Narkotikatransport utgjør størstedelen av aktiviteten, men organisasjonene er også involvert i menneskehandel, kidnapping, utpressing, hvitvasking av penger og våpensmugling. De samarbeider ofte med grupper fra Mexico, Colombia og andre land i Mellom-Amerika og kan potensielt utvide sin maktbase i andre land i regionen.
Hundretusener lever med traumer og i daglig frykt for eget liv. Desperasjonen fører dem ut på en farlig fluktrute – de fleste på vei til USA. Denne krisen får lite oppmerksomhet både i Norge og internasjonalt, men er blitt aktualisert av Trumps nylige politikk med å skille foreldre og barn som har flyktet over grensen.
At krig innebærer grusomheter, kan folk forestille seg. Å sammenligne Mellom-Amerika med land i krig, kan bære galt av sted. Men drapene, frykten og desperasjonen folk opplever, er sammenlignbare. Forskjellen er at frontlinjene er usynlige. De stridende bærer ikke uniform. Allierte kan være butikken på hjørnet eller et parlamentsmedlem. Kostnadene for krigføringen dekkes ikke av forsvarsbudsjetter, men fra narkohandel, utpressing og annen ulovlig virksomhet.
Gatebildet lyver
Rusler du gatelangs i San Salvador eller Guatemala City en lørdag formiddag er sannsynligheten stor for at du opplever latinamerikansk sjarm og gateliv. Du har lest om de kriminelle gjengene som styrer store deler av disse byene, men får det ikke helt til å stemme. Gatebildet lyver. Statistikken for El Salvador viser at det i januar og februar i 2016 ble drept ett menneske hver time.
Ett eksempel: To av de dominerende gjengene, MS13 og Barrio18, har kontroll over ulike nabolag i San Salvador. Kleskoder forteller hvilket nabolag du tilhører, men disse varierer over tid. De blir ikke annonsert. Har du ikke fått med deg gjeldende kleskode og går med feil sko på feil sted til feil tid, kan du ble drept fordi det signaliserer tilhørighet til den rivaliserende gjengen.
Nye kriger
Gjengene i Mellom-Amerika er et særskilt fenomen med sin spesifikke historie. Men fremveksten av væpnede grupper kan og bør sees i en større sammenheng. Globalt har det kommet flere væpnede grupper på seks år enn de siste 60. I 2001 var det 30 interne, væpnede konflikter i verden. I dag er tallet 70. Nær halvparten av konfliktene har mellom tre og ni grupper som kjemper mot hverandre – også en klar økning. Dette gjør det mer krevende å få oversikt over de ulike aktørene og finne forhandlingsstrategier som fører frem. Bildet er uoversiktlig.
Samtidig er ikke lenger skillet mellom kriminalitet og krigføring like tydelig. Bruk av militærstyrker mot kriminelle gjenger er blitt vanlig i Mellom-Amerika, men også andre steder. Videre betyr økt urbanisering at stadig flere konflikter finner sted i byer. Om drøye 30 år vil to tredjedeler av verdens befolkning bo i byer. I dag er rundt 50 millioner mennesker rammet av væpnet konflikt i urbane strøk.
Flere og uforutsigbare parter
Respekt for sivile i krig ligger i kjernen av humanitærretten, og aktiv dialog med stridende parter er sentralt for å nå dette. Der man tidligere hadde militære styrker med klar hierarkisk struktur å forholde seg til, står vi nå ovenfor langt flere og uforutsigbare parter. Derfor trenger vi nye måter å nærme oss dette for å beskytte sivile.
En studie fra Røde Kors-komiteen som ble publisert denne uken, har i over to år sett på alternative måter å påvirke væpnede grupper og deres voldsbruk. Ved å analysere hva som påvirker disse og deres voldsmønstre, finner studien ulike tilnærminger som gjør påvirkning mulig.
Myndighetene i El Salvador, Honduras og Guatemala har alle møtt utfordringene med ulike varianter av hard hånd-politikk, rensing og nulltoleranse. I forlengelsen av dette anses all kontakt med disse gruppene som ulovlig – også for humanitære organisasjoner. Det er forståelig, men å unngå all kontakt med de kriminelle gjengene er ikke veien å gå, skal vi nå frem med hjelp.
Verden har lenge oversett krisen som er under utvikling i Mellom-Amerika. Det er ingen tegn til at dette vil få en snarlig løsning. Fraværet av krig og geopolitisk betydning kan være noe av forklaringen, men gjør ikke de humanitære lidelsene mindre. Organisert kriminalitet og fremveksten av væpnede grupper må derfor høyere på den politiske agendaen, skal vi møte morgendagens utfordringer.
