Fra flyktning til klient
Dagens system skaper tapere, og aller mest taper flyktningene.
Aftenposten har de siste dagene skrevet om de mange flyktningene som bor i asylmottak, og som venter altfor lenge på å bli bosatt i en kommune etter at det er klart at de skal bli i Norge. Antallet har økt kraftig siden 2012, men har nå stabilisert seg på rundt 5000.
Hovedproblemet er at flere venter lenge, særlig enslige menn.
Dagens system skaper bare tapere. Aller mest taper flyktningene, som får satt livet på vent og blir passivisert. Men også det norske samfunnet taper på dette.Integreringen blir i beste fall forsinket, i verste fall dårligere enn den ellers kunne vært.
Opp til kommunene
Kommunene bosetter flere enn før, og det er bra. Bosettingen holder likevel ikke tritt med behovet. Det er helt opp til hver enkelt kommune hvor mange flyktninger de vil bosette. Kommunene viser gjerne til manglende kapasitet og mangel på egnede boliger.
Jeg tviler ikke på at dette er reelle utfordringer innenfor rammene til dagens system.
Likevel står problemene med å bosette flyktninger i sterk kontrast til det faktum at over 70.000 ikke-flyktninger innvandret til Norge i fjor. I antall utgjør de ti ganger så mange som de som fikk asyl.
De finner seg et sted å bo, og kommunene ser ut til å kunne tilby dem de tjenestene de har krav på. Det er selvsagt forskjeller mellom innvandrergruppene som forklarer at utfordringene ser ulike ut.
Likevel er det et tankekors at det store flertallet innvandrere klarer seg selv, mens flyktningene blir behandlet som klienter.
Enten de vil eller ikke, uansett hvilke menneskelige ressurser de har.
Jeg har tidligere foreslått å åpne for selvbosetting. Det betyr at flyktninger som kan og vil, selv finner et sted å bo, og at den kommunen flyktningen velger å bo i, får det statlige integreringstilskuddet.
Når dagens ordning ikke fungerer godt nok, taler mye for å prøve noe nytt
På den måten kan flyktninger i større grad selv ta grep for å påvirke livssituasjonen, bostedet og fremtiden sin. Flere enn i dag vil raskere kunne flytte seg fra rollen som passiv klient til aktiv samfunnsborger.
Selvbosetting virker
Bergen har etablert en forsøksordning med selvbosetting, riktignok begrenset til det antallet flyktninger kommunen har sagt seg villig til å ta imot. En erfaring var at problemet med boligmangel viste seg å gjelde boliger i kommunal regi.
Det private markedet fikk raskt frem mer enn nok boliger. De aktuelle flyktningene fant boligene selv. Langt flere kunne vært bosatt i Bergen hvis det ikke var satt et øvre tak.
En innvending mot selvbosetting er at de fleste vil bosette seg i sentrale strøk der det er mange innvandrere fra før.
Flyktninger utgjør imidlertid en liten andel av den totale innvandringen, også en liten del av innvandringen fra ikke-vestlige land.
Det kunne også vært mulig å starte med et øvre tak i de mest innvandrertette kommunene og for øvrig åpne for selvbosetting i alle andre kommuner. En del flyktninger vil uansett trenge hjelp til bosetting og kan dermed bosettes på en styrt måte som før.
Når dagens ordning ikke fungerer godt nok, taler mye for å prøve noe nytt.
Les også:
