Debatt

Kort sagt, fredag 1. mars

  • Debattredaksjonen

Stressende skolehverdag og et åpent brev til akademia. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Psykiske vansker i skolen

Generalsekretær i Røde Kors, Bernt G. Apeland, skriver tankevekkende om barn og unges psykiske helse i Aftenposten. Vi vet at stress i skolen handler om forventningene elevene har til seg selv og forventningene de møter fra skolen, lærere, foreldre og samfunnet.

Mye tyder på at elevene trenger mer kunnskap om hvordan de kan håndtere forventninger. Det er grunnen til at vi nå innfører «folkehelse og livsmestring» som et tverrfaglig tema i skolen.

Barn og unge tilbringer store deler av hverdagen i skolen. Derfor er skolen en viktig arena for å jobbe med psykisk helse. Lærerne er sentrale voksenpersoner i barn og unges liv og ser når noen sliter. Mange lærere gjør en enestående jobb, men vi må bygge sterkere lag rundt elevene, slik at lærerne ikke står alene. Det er vi i gang med. Vi har over flere år styrket skolehelsetjenesten og har også innført krav om at alle kommuner må ha psykologkompetanse fra 1. januar 2020.

Skolene må skape et godt læringsmiljø, ha jevn arbeidsbelastning, engasjerende undervisning og unngå at det skapes en «stresskultur» blant elevene. Vi foreldre må også hjelpe barna våre med å håndtere utfordringer, og vi må sammen skape den gode skolehverdagen alle barn og unge fortjener.

Rikke Høistad Sjøberg, statssekretær i Kunnskapsdepartementet (H)



Åpent brev til akademia

Som offentlig ansatte forskere forventes dere å delta i den offentlige debatten. Samtidig har dere en intern regel som sier at man skal «bli ved sin lest». Regelen er blitt så selvfølgelig at det er vanskelig å se for seg at en professor i økonomi, og i egenskap av å være det, tar et klart faglig standpunkt i en medisinsk-vitenskapelig diskusjon.

Den nær innpå 400 år gamle uskrevne regelen har tjent dere bra. Hvis en akademiker uttaler seg om noe, føler vi oss nemlig rimelig trygge på at vedkommende har satt seg grundig inn i «alle» sider ved saken – og er objektiv. Derfor blir dere lyttet til av alle parter.

I de senere årene har imidlertid noen fremtredende akademikere innen filosofi, jus og økonomi, og i egenskap av å være det, avveket fra denne tradisjonen og kommet med uforbeholden støtte til FNs klimaforskere. Noen av de samme akademikerne har også forsøkt å stoppe den vitenskapelige debatten (som de ikke forstår seg på) ved å trekke opp det moralske kortet. Fordi klima også er et politisk tema, får engasjementet karakter av å være en form for (offentlig finansiert) politisk aktivisme. Dette er med andre ord en type involvering i den offentlige debatten som truer med å svekke den møysommelig oppbygde tilliten – og i siste instans autonomien – til akademia.

Derfor spør jeg: Hva er det som gjør at dere i klimadebatten ser gjennom fingrene med at noen kolleger gjentatte ganger bryter med akademias etikette?

Per Arne Bjørkum, tidligere dekan ved Universitetet i Stavanger

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Bernt G. Apeland
  3. Skole og utdanning
  4. Pedagogikk
  5. Stress
  6. Skolehelsetjenesten
  7. Barn og unge