Debatt

Ferieslutt | Tegnehanne

  • Hanne Sigbjørnsen
    Hanne Sigbjørnsen
    Tegnehanne

Da været var på sitt kaldeste kunne jeg briste ut i gråt når som helst. Jeg følte jeg hadde ødelagt hele livet mitt for en dum tur til Mexico.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

For en måned siden kom jeg hjem fra Mexico etter å ha reist i seks uker gjennom Mellom-Amerika. En tur jeg hadde planlagt og drømt om lenge.

Hvis jeg skal tegne ett bilde som oppsummerer hele den opplevelsen, så må det være dette:

Det var derfor en ganske brå overgang å komme tilbake til dette:


Fenomenet «Post holiday depression» var ukjent for meg før dette, men traff meg som en tsunami idet jeg gikk av flyet på Gardermoen.

Eller, en bedre analogi enn en tsunami er kanskje en evig grå tåke av tomhet og negative tanker som gjorde at jeg ikke kunne se og tenke klart på mange uker.

Jeg ser allerede nå at det var en periode i starten, etter hjemkomsten, hvor jeg var eksepsjonelt patetisk.

Dette er spesielt sårt for den personen som måtte bevitne tilstanden hver dag: Jostein.

Jeg får lyst til å legge meg ned i permanent fosterstilling når jeg tenker på hvordan han må ha opplevd det.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på det nå, for dette skal tross alt forestille humor, men vi taklet avstandsforhold ganske dårlig.

Den tårevåte fantasireunionen jeg hadde sett for meg før jeg reiste, ble derfor det stikk motsatte av idealet for hvordan du skal oppføre deg når du ser din store kjærlighet igjen etter seks uker.

Det lignet på Jostein, men det føltes ikke som ham. Og jeg følte meg ikke som meg selv, og det gjorde at jeg bare gikk dypere inn i det mørke hullet.

Da været var på sitt kaldeste, minus femten, kunne jeg briste ut i gråt når som helst. Jeg følte jeg hadde ødelagt hele livet mitt for en dum tur til Mexico.

Det er bare noen uker siden den dagen nå, men i dag morges, da jeg kunne ta et steg uten å føle at all friksjon hadde opphørt, merket jeg allerede at ting føles lettere. Jeg følte glede over en liten ting igjen.

Jeg skal ikke si at alt er blomster og regnbuer, men det er en grunn til at jeg skriver om dette nå og ikke for to uker siden.

Tåken har lettet litt, jeg kan se at Jostein er fantastisk og at livet jeg lever er verdt å ta vare på. Jeg vet ikke hva som kommer til å skje fremover, men jeg er positiv.

Snart kommer jo våren.

På Twitter: @tegnehanne

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Tegnehanne
  2. Tegneserie
  3. Debatt