Debatt

Mistillitsforslaget hadde som formål å begrense Listhaugs rett til å ytre seg som justisminister | Johan Greger Aulstad

  • Johan Greger Aulstad
    Professor dr. juris, Det juridiske fakultet Universitetet i Tromsø

Det er feil når det hevdes at Listhaug ikke er blitt sensurert eller hindret i å ytre seg på noe annet vis, skriver, skriver jussprofessor Johan Greger Aulstad ved Universitetet i Tromsø. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Støres sensuriver er langt farligere enn Listhaugs provokative og takløse utspill.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Flere jurister har de siste dagene gitt uttrykk for at Sylvi Listhaug tar feil. Ett eksempel er Anne Ingeborg Finsaas Reiestad, som i Aftenposten fremholder at Sylvi Listhaug ikke er blitt holdt rettslig ansvarlig for sine ytringer. Jurist Reiestad gir Listhaug beskjed om at hun ikke er blitt sensurert, arrestert, fengslet eller hindret i å ytre seg på noe annet vis. Listhaug er ifølge jurist Reistad kun blitt motsagt ved at hennes meningsmotstandere har brukt sin ytringsfrihet.

Jurist Anine Kierulf gir uttrykk for et lignende synspunkt i en melding hun publiserte på Twitter tirsdag morgen, og som er blitt referert på nettsidene til flere norske mediehus:
«Også det rare som sies om ytringsfrihet i dag, er vernet av ytringsfriheten. Men for ordens skyld:

1. Ytringsfrihet gir deg ikke krav på å få gjennomslag.
2. Motbør mot meningsinnhold og virkemidler er ikke knebling. Det er andres bruk av den samme ytringsfriheten som du har.»

Etter min mening tar Reiestad feil når hun hevder at Listhaug ikke er blitt sensurert eller hindret i å ytre seg på noe annet vis. Jeg mener også det må kunne rettes kritikk mot Kierulf når hun i meldingen, som må antas å referere til Listhaugs avgang som justisminister samme morgen, gir uttrykk for at andre kun har brukt «den samme ytringsfriheten som du har».

Ved å gi sin tilslutning til et mistillitsforslag har et flertall på Stortinget, herunder Jonas Gahr Støre, gjort mer enn å bruke den samme ytringsfriheten som Listhaug har. De har foretatt en handling med alvorlige rettslige konsekvenser.

Anine Kierulf har overfor meg gitt uttrykk for at hun er enig i dette, og at hun i meldingen på Twitter ikke tok sikte på å uttale seg om mistillitsforslaget. Dette kunne imidlertid ha kommet klarere frem i Twittermeldingen, som Kierulf postet samme morgen som stortingsflertallets mistillitsforslag ledet til at Listhaug gikk av som justisminister.

  • Utenlandske journalister følger Norge tett: – Listhaug-saken viser økt polarisering

Mistillitsforslaget ble fremsatt som følge av et innlegg Listhaug hadde lagt ut på Facebook, samt hennes kommunikasjon i kjølvannet av dette.

Formålet med mistillitsforslaget var å begrense Listhaugs rett til å ytre seg som justisminister, noe som også ble resultatet da Listhaug gikk av.

Jusens begrensninger

Etter min mening skjer det en uheldig avsporing av debatten hvis den styres inn mot en juridisk analyse av de uttalelser Listhaug ga ved sin avgang. Listhaug uttalte blant annet at «hensikten til Jonas Gahr Støre tydeligvis har vært å kneble ytringsfriheten på et tema som er noe av det viktigste vi må diskutere for Norges fremtid».

Å få en jusprofessor til å slå fast at det ikke foreligger grunnlag for å ilegge Jonas Gahr Støre erstatningsansvar eller straffansvar for hans opptreden i saken, bidrar etter min mening ikke med noe konstruktivt.
Enkelte journalister vil kanskje bli fristet til å spinne en slik utvilsom og uinteressant juridisk konklusjon slik at befolkningen får inntrykk av at den juridiske ekspertise mener Sylvi Listhaug tok feil. Budskapet blir fremstilt slik at juristene er samstemte om at Listhaug ikke er blitt kneblet.

Mitt inntrykk er imidlertid at en stadig større del av befolkningen gjennomskuer slike forsøk fra mediene på å spinne uttalelser fra eksperter, slik at uttalelsene gir inntrykk av at en bestemt person eller gruppe tar feil. Selv mener jeg slik journalistikk er yrkesetisk forkastelig og ingen pressestøtte verdig.

Etter min mening er det ikke juridisk grunnlag for å konkludere med at Sylvi Listhaug tok feil når hun påsto at Jonas Gahr Støre har kneblet hennes ytringsfrihet.

Det vil nemlig være uredelig å tolke uttalelsen til Listhaug slik at hun mente det nå er grunnlag for å holde Støre erstatningsrettslig eller strafferettslig ansvarlig for hans opptreden i saken.

En mer nærliggende forståelse av Listhaugs påstand er at hun mener meningsmotstanderne er for opptatt av form, takt og tone, og at dette gjør det vanskelig å føre en innholdsmessig debatt om viktige samfunnsspørsmål.

Sannhetsverdien av en slik påstand kan ikke avgjøres ved bruk av rettsregler. Juridiske eksperter trengs ikke her.

Et vettløst og farlig mistillitsforslag

Den juridiskfaglige oppmerksomheten bør i stedet rettes mot flertallet på Stortinget, som ga sin tilslutning til mistillitsforslaget mot Sylvi Listhaug. Selv om den parlamentariske styreform er undergitt rettsregler, må det imidlertid også her raskt slås fast at jusen har sine begrensninger. Det rettslige rammeverket som regulerer forholdet mellom Stortinget og en sittende regjering er særdeles spinkelt. Hovedregelen er at et flertall på Stortinget når som helst, og med en hvilken som helst begrunnelse, kan fremsette mistillitsforslag mot en minister.

Et representativt demokrati og en parlamentariske styreform bygger derfor på en forutsetning om at befolkningen velger forstandige og sindige politikere. Representanter som er i stand til å føre konstruktive debatter, selv der det foreligger skarpe interessemotsetninger. Folkevalgte som gjennom meningsutveksling finne frem til gode løsninger for fellesskapet. De som har fulgt med på nyhetene den siste uken vil nok neppe bli beroliget ved disse ord.

Støres sensuriver er farligere enn Listhaugs utspill

Dette er så langt jussen gir veiledning. Resten av denne teksten vil derfor være mitt personlige syn på den siste ukes politiske drama, og da særlig opptredenen til hovedrolleinnehaverne Sylvi Listhaug og Jonas Gahr Støre.

Hvis Listhaug kunne blitt litt mindre provokativ og Støre litt mindre ivrig på å begrense andres ytringer med sikte på å forhindre utbredelsen av farlige holdninger eller for å forhindre at noen blir fornærmet eller såret, tror jeg det vil bli enklere for våre folkevalgte å opprettholde et stabilt og konstruktiv debattklima.

Fra et samfunnsmessig ståsted mener jeg imidlertid at Støres sensuriver er langt farligere enn Listhaugs provokative og takløse utspill. Jeg mener Listhaug har rett i at det er viktig å sørge for stor takhøyde i innvandringsdebatten. I debatten om hva slags innvandringspolitikk Norge skal føre bør det også være rom for ytringer som enkelte vil oppleve som ubehagelige og provokative. Dette er nødvendig for å unngå den såkalte trykkokereffekten.

Jo mer betent et tema er, og jo skarpere interessemotsetninger som knytter seg til temaet, jo viktigere er det å stå vakt for den usensurert meningsutveksling slik at trykket kan slippe ut før det smeller.

Vettløst fra Støre og stortingsflertallet

Etter min mening opptrådte Støre og det øvrige stortingsflertallet vettløst ved å gi sin tilslutning til mistillitsforslag mot Listhaug. Vettløst fordi det ikke ble gjort noe forsøkt fra Støre eller andre på å imøtegå innholdet i Listhaugs utspill, noe som neppe ville tatt lang tid.

Det var Listhaugs form, motiv og indre følelsesliv, eller antatt mangel på sådant, som ifølge stortingsflertallet gjorde det nødvendig å utsette fellesskapet for en potensiell regjeringskrise. Vettløst også fordi Listhaug allerede hadde fjernet innlegget fra Facebook, noe som nok var på sin plass. Hun hadde dessuten beklaget og sagt unnskyld mer enn en gang.

Mistillitsforslaget kan lede til økt polarisering

Mistillitsforslaget mot Listhaug var etter min mening også farlig. Ikke bare fordi ytringene til Listhaug omhandlet innvandringspolitiske spørsmål, jf. teorien om trykkokereffekten. Farlig også fordi flertallet senket terskelen for hva som kan begrunne et mistillitsforslag. Dette kan igjen lede til økt polarisering, en eskalering av formålsløse debatter om form fremfor innhold og hyppige regjeringsskifter. Resultatet kan kort sagt blitt at vårt representative demokrati blir mer ustabilt.

Dette er som nevnt mine personlige argumenter og standpunkter. Argumentene har ingen fast forankring i juridisk eller annen forskning. Jurister og andre eksperter er foreløpig til liten hjelp på dette feltet. Den enkelte må derfor gjøre seg opp sine egne meninger, og bør ikke være redd for å dele disse med andre.

Å forsøke å forstå de standpunkter og verdier andre har, bør heller ikke betraktes som bortkastet tid. Noen hver har nok potensial til å bli bedre på dette. Det er neppe uten grunn at vi er født med to ører, to øyne, to nesebor, men bare en munn.

Bærebjelken i systemet vil imidlertid alltid være den enkeltes beslutning ved valget av politiske representanter, og den enkeltes evne til å påvirke representantene etter at de er valgt. Slik påvirkning kan skje på mange måter, for eksempel i form av ytringer i kommentarfeltet nedenfor.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Sylvi Listhaug
  2. Politikk
  3. Retorikk
  4. Sosiale medier
  5. Medier
  6. Demokrati
  7. Journalistikk

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Du er ikke blitt sensurert, Sylvi Listhaug. Du er blitt motsagt

  2. POLITIKK

    Solberg etter Listhaugs innlegg: – Jeg vil si unnskyld på vegne av Regjeringen

  3. POLITIKK

    Listhaug om sin egen avgang: Norsk politikk er blitt en barnehage

  4. POLITIKK

    Solberg: – Sylvi er en tøff dame

  5. KOMMENTAR

    «Den som tror Listhaug har lært, må tro om igjen»

  6. SID

    Erna Solberg, det nytter ikke å skylde på alle andre | Agnes Nærland Viljugrein