Debatt

Kunst i uroens tid - og seks ting du bør vite om abstrakt ekspresjonisme | Øystein Ustvedt

  • Øystein Ustvedt, kurator ved Nasjonalmuseet, tidligere kunstkritiker i Aftenposten

Store formater, slående helhetsvirkning og «over-det-hele»-organisering av billedfeltet sto sentralt i den abstrakte ekspresjonismen slik den ble utviklet av New York-skolens malere. Her er et av Jackson Pollocks berømte «drip-paintings»; Blue Poles fra 1952. Mike Bowers, NTB Scanpix

Kunstnernes behov for å utvikle nye uttrykk for menneskelige erfaringer vokste frem i kjølvannet av 1930-årenes uro og påfølgende katastrofer.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Veldige formater, heftige gester og vibrerende fargefelt fra tiden da New York vokste frem som toneangivende kunstmetropol: En av høstens store kunstbegivenheter i Europa er Royal Academys utstilling Abstract Expressionism i London.

Det handler om etterkrigstidens abstrakte ekspresjonisme slik den ble utformet i USA, med Jackson Pollock, Mark Rothko og Willem De Kooning i spissen. Det er blitt vanskelig å få til utstillinger som denne. Prisen er for høy og utlånene sitter for langt inne. Begivenheten inviterer til å reflektere over dette sentrale fenomenet i nyere kunst.

Øystein Ustvedt Aleksander Andersen / SCANPIX

Egentlig er New York-skolen en mer presis benevnelse på det som løftes frem i London. Abstrakt ekspresjonisme var nemlig noe langt mer enn hva kunstfolk i USA har villet ha det til. På den annen side hefter det noe eget ved hva en rekke kunstnerne i New York sto for i årene rundt 1950. Det er som om mange av modernismens bestrebelser forløses i en storslått, overveldende finale.

Nye uttrykk for menneskelige erfaringer

Et trekk som slår en i London er i hvor stor grad arbeidene virker innholdsmessig begrunnet.

Kunstnernes behov for å utvikle nye uttrykk for menneskelige erfaringer vokste frem i kjølvannet av 1930-årenes uro og de påfølgende katastrofer. Barnett Newman formulerte hvordan flere av dem i tiden etter andre verdenskrig kom til at det ikke lenger var mulig å fortsette med å male blomster, landskap og musiserende figurer, eller med rene farge- og formkonstellasjoner.

Det ligger en dyp, eksistensiell tone til grunn både for Newmans fargeslør, Pollocks dryppemalerier, Rothkos skimrende fargefelt, Gorkys amøbeformer og De Koonings veldige penselstrøk.

Rothko formulerte det slik: «Jeg er bare interessert i å artikulere fundamentale menneskelige følelser – tragedie, ekstase, skjebne.». New York-skolen var seriøs og alvorlig.

Flere kvinnelige kunstnere med

Senere har arbeidene vært gjenstand for utallige drøftelser; formalistiske, eksistensielle, psykologiske og maktpolitiske.

Et sympatisk trekk ved utstillingen er inkluderingen av flere kvinnelige kunstnere, skulptører og fotografer enn hva som har vært vanlig. Lee Krashner blir omsider hentet frem fra ektemannen Pollocks veldige skygge.

Etter at kunstnerne slo gjennom i løpet av 1950-årene, ble deres abstrakte ekspresjonisme holdt frem som eksempel på det frie Vestens tolerante kunstbegrep. Til forskjell fra østblokkens ideologisk styrte sosialrealisme. At de ble et «våpen» i den kalde krigen unnslår imidlertid ikke den kunstneriske betydningen.

  • Avisen The Guardian kaller utstillingen i London en «kolossal begivenhet». Her kan du også se flere av de utsilte verkene.

Men hvorfor tar kapitlet om New York-skolen så stor plass i fortellingene om Vestens kunst i det 20. århundre? Er det resultat av USA-sjåvinisme, eller er det noe ved fenomenet som gjør det berettiget?

Ut fra presentasjonen i London må svaret bli både og. Jo, det snevre USA-perspektivet bekreftes, men samtidig er det noe ved disse arbeidene som virker ufravikelig avgjørende. New York-skolen åpnet dører for mye av det som tok form i tiårene som fulgte. Virkningen kan sammenlignes med den fransk kunst hadde mot slutten av 1800-tallet. Og den gjør seg fortsatt gjeldende.

Både Jan Groths gobeliner, Løvaas & Wagles tepper og Matias Faldbakkens malerier med gaffatape står i forlengelse av dette. I likhet med Agnes Martin, Gerhard Richter og mange andre av vår tids fremste kunstnere.

Det store formatet er viktig

Generelt har det vært vanlig å dele New York-skolen i to forskjellige klasser:

  • På den ene siden action painters, de som jobbet med veldige maleriske gester og kraftige penselstrøk (handlingsmaleri).
  • Og på den andre siden de som var opptatt av sammenhengende, følsomme fargefelt (Color Field).

Det kunstnerne hadde til felles var en sterk betoning av selve malerhandlingen. Påføringen av farge ble en eksistensielt ladet aktivitet i seg selv, og uavhengig av om den ble utført på en høyrøstet eller lavmælt måte.

Verket og betrakteren

Forholdet mellom verk og betrakter er et annet sentralt tema. Opplevelsen av at maleriet omslutter deg, og at det fortsetter ut over synsfeltet. Det store formatet er viktig, men det handler også om hvordan fraværet av tradisjonell komposisjon skaper et åpent, grenseløst synsfelt.

Et sentralt arbeid som er med i London er Pollocks drøye seks meter lange «Mural» fra 1943. Her har Pollock kommet frem til mange av trekkene som skulle bli denne skolens fremste: stort format, frontalitet, slående helhetsvirkning, grunt billedrom og en karakteristisk over-det-hele-organisering.

Maleriet har ikke noe dominerende motiv og ikke heller en hierarkisk struktur med over- og underordnede elementer. Bildet er blitt et sammenhengende felt der alle områder fremstår som like viktige.

Overveldende virkning

Virkningen er overveldende og peker frem mot det «Jack The Dripper» begynte med noen år senere. Jackson Pollocks påfølgende dryppemalerier er og forblir denne skolens – og en av det 20. århundres – mest omtalte kunstneriske manifestasjoner.

Reaksjonene på New York-skolens malerier og sterke dominans førte til et vell av nye retninger i kunsten gjennom 1960- og 70-årene. Få fenomener har vært gjenstand for flere kopier, reformuleringer og ironiseringer, for harselas og parafrase.

Med sine mange mannlige aktører og sin høykulturelle forankring egnet fenomenet seg godt som huggestabbe både for feministisk kritikk og oppgjøret med modernismen.

Paradoksalt nok har disse angrepene virket mer bekreftende enn undergravende på oppfatningen av disse maleriene som modernismens store finale. Likevel synes tiden å være moden for å se abstrakt ekspresjonisme som et mer transnasjonalt fenomen med mange regionale variasjoner. Men vi kommer neppe utenom hva New York-skolen leverte til dette feltet.
Utstillingen «Abstract Expressionism» vises på Royal Academy i London frem til 2. januar 2017.

ABSTRAKT EKSPRESJONISME

Seks ting du bør vite:

1. Begrepet ble først hektet på Vasilij Kandinskijs malerier fra rundt 1920.

2. I 1946 brukte kritikeren Robert Coates begrepet om et voksende fenomen i New Yorks kunstliv som han mente dels bygget på de tyske ekspresjonistenes følelsesbetonte maleri, og dels på mellomkrigstidens abstrakte kunst i Europa.

3. Blant de mest kjente kunstnerne knyttet til retningen er Jackson Pollock, Willem de Kooning, Mark Rothko, Barnett Newman og Clyfford Still.

4. Kunstkritikerne spilte en viktig rolle for fenomenets fremvekst, spesielt Harold Rosenberg og Clement Greenberg.

5. Begrepet brukes ofte synonymt med New York-skolen eller det forkortes til AbEx-maleri.

6. Retningen var sterkt dominert av menn. De siste årene har imidlertid en rekke kvinnelige aktører blitt viet større oppmerksomhet, deriblant Lee Krashner og Joan Mitchell.

Les mer om

  1. Kunst
  2. Kunstverket

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Amerikansk popkunst inntar Nasjonalgalleriet

  2. KULTUR

    Grafiske tenkepauser i en rastløs tid

  3. KULTUR

    Dette er utstillingene du bør se i 2019

  4. KULTUR

    Ny Varvin-utstilling på Kunstnernes Hus i helgen: «Abstrakt kunst som er tilgjengelig for alle», mener vår anmelder.

  5. KULTUR

    Nasjonalmuseet får tidenes gave av Sparebankstiftelsen. Blar opp 187 millioner kroner for verdensberømt kunstverk.

  6. KULTUR

    Kunståret 2017: Tid for å oppdage den ukjente Munch