Ønsker du å stoppe arbeidskrim, Erna? | Einar Haakaas
Mens kriminelle nettverk befester sin stilling i norsk arbeidsliv, ser vi en stadig mer passiv regjering i kampen mot arbeidskriminalitet.
Arbeidslivskriminalitet er et betydelig samfunnsproblem. Vi snakker om anslagsvis milliarder i tapt skatt og moms hvert år. Vi snakker om vold og trusler på arbeidsplassene.
Forhåpningene var derfor store da den blåblå regjeringen 13. januar 2015 la frem en tiltaksplan kalt «Strategi mot arbeidslivskriminalitet», som senere er fornyet. Punkt 1 i strategien var at Statsministerens kontor (SMK) skulle samordne alle tiltak mot denne kriminaliteten.
Erna Solbergs kontor har fullstendig sviktet sin rolle i dette arbeidet.
I statsbudsjettet for 2018 er temaet nevnt kun et par ganger, og da bare i forbifarten knyttet til ønsket om mer effektiv organisering av kontrolletatene.
Krever handling
Jeg møtte en engasjert administrerende direktør i Byggenæringens Landsforening (BNL) da han holdt foredrag for Statens vegvesen for noen uker siden. Jon Sandnes snakket om kriminelle nettverk i norsk byggebransje. En av hans konklusjoner var denne:
«De byggherrene som ikke har guarden opp, vil få besøk,» sa Sandnes om de kriminelles inntog i bransjen. Han kom også inn på sin frustrasjon knyttet til kontakt med myndighetene.
«Allerede fra først punkt i strategiplanen mot arbeidslivskriminalitet, at SMK skal koordinere arbeidet, har det sviktet. Vi i BNL må forholde oss til seks ulike departementer. Dette er tungt,» sa Sandnes.
Regjeringen har også lovet en rekke regelendringer for å motvirke denne typen kriminalitet. «Det mangler koordinering, tempo og sterkere vilje. Stortinget har vedtatt en rekke nye hjemler som ikke følges opp,» mener Sandnes.
Handlingslammelse
I min bok Svartmaling – kriminelle bygger Norge har jeg påpekt den handlingslammelsen som preger Regjeringen i kampen mot kriminelle nettverk i arbeidslivet. Dette gjelder blant annet manglende evne og vilje til å styre politiet.
De siste 10 -15 årene har kriminelle nettverk jobbet seg inn i norsk byggebransje. Vi snakker om flere hundre selskaper opprettet med et eneste formål, å svindle med moms og skatt. Hvor lenge vil norske myndigheter sitte stille og se på at dette skjer?
Egentlig er dette et regelrett ran.
I 2015 la Oslo politidistrikt ned prosjektet kalt «Operasjon svartmaling». Dette prosjektet fikk suksess med pådømmelser og beslag i kriminelle verdier, men ledelsen i politidistriktet valgte likevel å stoppe prosjektet.
Som erstatning skulle man opprette såkalte A-krimsentre, et samarbeid mellom skatteetaten, Nav, tolletaten, Arbeidstilsynet og politiet. Så langt kan man se langt etter de store resultatene. Fortsatt sliter ulike etater med hvordan de kan utveksle informasjon seg imellom.
Intensjonene i Regjeringens strategiplan kan man ikke klage på. Da er det verre med evnen til å handle i tråd med disse intensjonene. Arbeidet for å stanse kriminelle i byggebransjen stopper opp.
Savner politisk trykk
Politiker Hans Olav Syversen (KrF), som nylig gikk ut av Stortinget, er en av dem som har sørget for at det i budsjettforhandlingene ble bevilget ekstra penger til A-krimsentrene siden 2015. Han satt som medlem av Stortingets finanskomité. I ettertid sier han følgende i en samtale med undertegnede: «Gjennomgang av regler på dette området går for tregt. Vi mangler det politiske trykket.»
Etter at boken min ble publisert, har jeg fått mange henvendelser.
Folk forteller rystende historier om et kriminelt hverdagsliv i norsk maler- og byggebransje. Aktører som tidligere er tatt for skattesvindel, er i gang med nye selskaper, gjerne i nye geografiske områder av landet. Ingenting tyder på at arbeidskriminaliteten er på retur.
Vold i hverdagen
Noen av de historiene jeg får høre, er verre enn andre.
Et malerfirma på Østlandet måtte gi en albansk maler sparken, fordi han ikke møtte på jobb. Han fikk sluttoppgjør samt feriepenger og gikk med på å skrive under på sin egen oppsigelse.
Ett år etterpå mottar en prosjektleder i malerfirmaet en truende tekstmelding fra arbeideren. Han vil ha penger.
Litt senere kommer han innom firmaets kontor med en torpedo i hælene. Kravet er en årslønn samt feriepenger, og han kommer med trusler om «å ta» prosjektlederen. «Dere vet ikke hvem jeg er,» sier albaneren med falsk belgisk ID og slenger en haug med falske ID-kort i bordet. Torpedoen presenteres som en gjennomreisende uten identitet. Firmaet kontakter politiet. Der får prosjektlederen voldsalarm. Politiet gir råd om ikke å betale kravet, men gjør ikke mer med saken.
Utpressingen blir styrebehandlet i firmaet. De velger å betale ut pengene for å avslutte saken. Beløpet føres som tap i regnskapet. Egentlig er dette et regelrett ran.
Dette ranet er brutalt, men i størrelse er det likevel småtterier sammenlignet med det den norske staten svindles for av det samme kriminelle miljøet.
Ønsker Regjeringen virkelig at dette skal fortsette? Hvis så ikke er tilfelle, er det nødvendig å gå fra ord til handling.
