Debatt

Pizzaeventyret ser ut til å gå mot slutten. Det føles som en vond drøm.

  • Ingun Øyo Egeland
    Ingun Øyo Egeland
    Restauranteier, Oslo

Pizza da Mimmo på Frogner åpnet i 1992. Foto: Privat

Gjestene er for få, og skjenkestoppen reduserer inntektene ytterligere. Det mest lønnsomme er å stenge.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg sitter på kontoret og føler maktesløshet. Entusiasmen og pågangsmotet som er drivkraften i vår bransje, er for tiden vanskelig å mobilisere. Vår lille familiebedrift betyr så mye mer enn en jobb. En viktig og stor del av livet. Tanken på at vårt pizzaeventyr muligens er over etter 28 år føles som en vond drøm. En kjærlighetssorg.

Våren 1992 overtok vi kjelleren på Tiffani. Her skulle det bygges kjøkken og pyntes på italiensk vis. Et lavbudsjettprosjekt med hjelp av familie og venner.

På loppemarked og i kjellere fant vi interiør som kunne lakkes eller males. Kjøkkenmaskiner ble kjøpt brukt og fungerte dårlig eller ikke i det hele tatt.

Vårt lille paradis

Godkjenning fra Mattilsynet og skjenkebevilling viste seg å bli utfordrende. Vi gjorde oss bemerket, og etter iherdig innsats var alt på plass.

Vi sto på fra tidlig morgen til sent på kveld. Spente og opprømte åpnet vi Pizza da Mimmo. Bordene var dekket med rutete duker og menyer. Man måtte nærmest snuble ned trappen for å få øye på vårt lille paradis.

Første omsetning var på kr 1683,-. Omsetningen steg raskt, og vi var yre av stolthet. Den lille, intime pizzeriaen i kjelleren på Frogner ble kjent for sin ekte italienske pizza og ble populær. Gjestene strømmet på, og arbeidsstokken (som var Mimmo og meg) måtte utvides.

Den lille kjelleren er vårt andre hjem, skriver Ingun Egeland. Foto: Privat

Trofaste gjester

Opp gjennom årene har mange kokker og servitører bidratt til vårt eventyr og til god stemning. Når sant skal sies, har Mimmo sin egen italienske oppfatning om kundebehandling, men er stort sett blitt tilgitt siden han er syditaliener og lager skikkelig god pizza.

Mange gjester har vært med oss fra begynnelsen, og mange trofaste pizzavenner har kommet til etter hvert. Familier har feiret bursdager og første skoledag hos oss. Nå følger neste generasjon tradisjonene.

Atmosfæren og stilen har vi tviholdt på. Pizzaen er like god og menyen den samme. Den lille kjelleren er vårt andre hjem. Vår datter Isabella vokste opp i pizzeriaen og har også vært en del av gjengen.

Mest lønnsomt å stenge dørene

Restaurantdrift er en livsstil som er givende og gøy, men det er også slitsomt og stressende. Det er ei heller veien til den største rikdom. Vi har usedvanlig gode minner og opplevelser, men har også taklet mange problemer og kriser.

Det siste året har bransjen måttet omstille seg og tatt ansvar for at gjester og ansatte skal være i trygge omgivelser. Innsatsen har kostet dyrt, men dessverre har vi ikke fått noe igjen for den.

Det er helt umulig å forestille seg at vårt eventyr kanskje er over. At vi må innse at det ikke går å opparbeide driften nok en gang etter skjenkestopp nummer to.

Vi holder åpent for våre gjester og våre studerende servitører. De får jo ingen støtte. Vi kan ikke holde på dette med i lengden, da gjestene er for få, og skjenkestoppen reduserer inntektene ytterligere.

Det er mest lønnsomt å stenge dørene. Mange vil miste jobben sin. Det hjelper ikke stort å få dekket noen uunngåelige utgifter i februar og utsettelse på avgifter.

Altså sitter jeg på kontoret, fortvilet over at eventyret kanskje er over for mange av oss som har lagt så mye sjel og arbeid i våre livsverk.

Les også

  1. Opprop for å redde Oslos uteliv: – Vet ikke når pengene kommer

  2. Halve utelivet frykter konkurs: – Kan vi tjene 100 kroner dagen, er det bedre enn å stenge

  3. Hvem har skylden når småstedene forsvinner, og de ansatte blir til en app?

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Restaurant
  3. Utelivsbransjen